Snilesida

Det har vært jul...

2012-01-17T05:34:00.000-08:00

Og vi tok noen fine julekortbilder av Gustav! De kan jeg jo vise fram:) Ellers er status fortsatt at jeg er sjukmeldt med ekstrem svangeskapskvalme, Sindre bygger garasje i alle ledige stunder, Gustav har det som plommen i egget, og livet er ganske godt når man tenker seg om.

Godt nyttår, sånn litt på etterskudd:)

En deilig sommer

2011-08-26T11:59:00.000-07:00

Her kommer en liten bildekavalkade over de siste månedenes høydepunkter. I mai hadde vi en fantastisk dåpsfest, og den fortjener litt plass sammen med sommerbildene. Nederst kommer noen bilder jeg tok denne uka, av den store gutten som har blitt 6 mnd! Kjære vene...

Mellomfornøyd, men like fullt velsignet dåpsbarn.

Bare som en kuriositet: Dåpsbarnets mor i samme kjolen:)

Stolte, trøtte og tårevåte foreldre. Far har smelt underleppa i et bord for å unngå å skalle i ei lampe.

Å, som jeg elsker dette bildet! Tatt av min far, utafor Valumin hvor vi hadde dåpsfesten.

Veldig koselig dåpsdagen-derpå med frokost hos Randi og Svein på Emanuel.

Hyttekos i Onsøy. Deilig å kunne bade ute! Sjøl om balja ikke var så stor...

Mammas morgenstund

Tjuvstart på 30-årsdagsfeiring. Stas.

Mer utebading. Svært god utsikt på dette badet:) (Beklager at vi er litt lettkledde...)

Slækking på den standsmessige verandaen til våre slektninger på Birkeland. Fin bil.

Seinsommer-bærplukketur til Norddalen sammen med Randi, Svein og Kristina. Det ble litt for mye bær til at etterarbeidet ble lystbetont, men ellers hadde vi en strålende tur!

Fine folk.

Svein fant seg en venn. Han måtte seinere sette seg i respekt, da de ikke hadde samsvarende forventninger til hvor nært vennskapet skulle være.

Kosemorgen hjemme på Roald.

...og så var gutten stor.

Stolt

2011-05-13T10:45:00.000-07:00

Intensjonen var i utgangspunktet å ikke bare skrive om Gustav her, men det er neimen ikke så lett å holde seg i skinnetJ Så her kommer enda en Gustav-post, til stor glede for meg selv, om ikke annet. Gustav og jeg hadde oss en lang og god kosestund med fotoapparatet i går, og jeg er SÅ fornøydJ Jeg har forståelse for at ikke alle deler min grad av entusiasme, men dere kan umulig være uenige i at Gud har gjort en rimelig god jobb. Mamma er stolt!

Feilslått bysse-teori

2011-05-10T05:14:00.000-07:00

Jeg har en høne å plukke med de "kloke hodene" som skriver om utvikling i fosterlivet og hvordan barnet, etter fødselen, kan kjenne igjen sanger og lyder og bli beroliget.

Her har Sindre og jeg samvittighetsfullt og iherdig sunget "Nå lukker seg mitt øye" hver bidige kveld siden oktober, og hva har vi igjen for det?Tja...beroliget blir han i hvert fall ikke.
Det er i det hele tatt en litt dårlig idé å synge når Gustav skal sove, for han blir så gira:) Uansett hvor søvndyssende, dyp og langsom sangen er, begynner han å le og fekte med armer og bein. Her er det fest og glede! Alternativ 2 er at han hylgriner mer og mer jo mer vi synger. "Ikke forstyrr", liksom.
Av og til sniker jeg meg til å synge litt for ham etter han har sovna...litt kos må jo mamma få unne seg:)

Konklusjonen: den beroligende effekten vi ble lovet ved å synge for "magen" må tas med en klype salt. Tatt i betraktning graden av innvendig danseshow ved sang, burde vi kanskje ha skjønt hvor landet lå...
Teorien om lydgjenkjennelse er likevel ikke helt bortkasta, for det som faktisk virker er STØVSUGING! Jeg tror noen hadde litt rydde-og vaskedilla mot slutten av svangerskapet...

Det Fine

2011-03-03T06:08:00.000-08:00

Nå har Det Fine skjedd, og her sitter vi og prøver å ta det inn. Det er ufattelig stort, litt surrealistisk og ganske slitsomt på en svært meningsfylt måte. Lille Gustav kom endelig ut i den store skumle verden på fredag kl. 0028. Vi ber om visdom til å ta oss av ham på en god måte, og velsignelse over gutten på alle måter!

På bildet er han 1 dag gammel, og blir utsatt for sin første fotoshoot på barselhotellet. Sett ut i fra grad av stolthet hos Far, må han nok venne seg til det:)

Prinsesse Vilikke

2009-06-24T13:06:00.000-07:00

Jeg blir fra tid til annen beskyldt for å ha sterke meninger, men har alltid trøstet meg med at det stort sett gjelder viktige ting. Livets valg og verdier. Her er det jo utvilsomt nyttig å vite hvor man står.
I det siste har det imidlertid kommet for en dag at jeg har sterke, til dels bastante, meninger om mindre viktige ting. Jeg snakker selvfølgelig om bryllup - som alltid nå om dagen.
Her ser jeg umiddelbart at jeg må eliminere en misforståelse: Jeg putter på ingen måte "Bryllup" i boksen merket "Mindre Viktige Ting". Det er snakk om de endeløse detaljene. Detaljene - som jeg alltid har hevdet at ikke vil bety noe for meg på en sånn dag. Nå kommer meningene krypende, og de slår hardt fra seg. Herved presenteres Brudens Vilikke-liste:

Blomsteroppsatser som koster tusenvis, og som er visne dagen etter, er bare idioti.
Jeg vil ikke ha noen fest på Ignarbakke!!! (Gammelt, dunkelt og møkkete bygdehus).
Jeg har ikke lyst til at vi skal sette på oss ringene i kirken - det er jo bare amerikansk, og vi har jo allerede hatt dem på oss lenge...
Ååååå, som jeg håper at det ikke blir mange, lange sanger med dårlig rim... (1stk på "Jeg er Havren" til Sindre går gjennom sensuren... Ellers mener min far at dette er en utakknemlig holdning. Det er kanskje sant, så jeg har bestemt meg for å ta takknemlig i mot det som måtte komme, og eventuelt gremmes i stillhet).
Jeg syns det begynner å grense til en klisjé å avslutte bryllupstalen med "Jeg elsker deg". Mulig jeg må bite dette skikkelig i meg...
Denne er viktig: Det må ikke under noen omstendighet forekomme marsipankaker med fotoprint. La oss stemme i med vegetarianerne: "I won't eat anything with a face". (Må da for min egen del modifisere det til tilfellene der ikke fjeset er fjerna. Hvis en ikke regner med smalahove...eller ymse fisk...tja...når det kommer til stykket gjelder ikke prinsippet noe annet enn marsipankake med fotoprint. Spørs om vegetarianerne får ha slagordet sitt i fred en stund til).

Det er mulig det dukker opp mer...

Vennlig hilsen Bridezilla.

En utrolig fin dag

2009-05-04T01:29:00.000-07:00

Nå skal jeg ty til Henrik-metoden for å få fart i skriveriene mine igjen her. Altså: Sett deg ned og skriv, så kommer det nok noe ut av fingrene, skal du se.

Det er nemlig ikke det at det ikke er noe å skrive om, men det kommer liksom bare ikke ut.

I dag vil jeg først få fortelle om en stor ting jeg nettopp har oppdaget: Måkegange har en enorm underholdningsverdi! Jeg sitter nemlig her og observerer måkesamfunnet på oppdrettsanleggstaket utafor vinduet.

Hvis du ikke umiddelbart ser måke-ganglaget for deg i ditt indre, kan jeg fortelle at det er noe høytidelig og prektig over det. De går med stive bein uten å bevege overkroppen (hvis måker strengt tatt har noen overkropp. Det er kanskje rett og slett bare snakk om en kropp. Og skulle den på død og liv deles i overkropp og underkropp ville det bli en litt merkelig prosentvis fordeling. Jeg tror jeg foreslår Framkropp og Bakkropp, med dele ved vingefestet, men det hjelper meg ingenting i ganganalysen min...), og det syns jeg rett og slett er veldig imponerende. Nå skal jeg prøve selv...

Nei - det viser seg å være ganske umulig (Resultat: kompensering med sirkumduksjon i hofter og lateralfleksjon i truncus. Som å gå med lange låseortoser).

Uansett: dette kom for meg i går, da Sindre og jeg så en måke på vei inn på Valderøy bedehus (altså: måka var på vei inn. Vi bare kjørte forbi), og jeg tenkte: Det der ser da veldig naturlig og riktig ut. En måke i sitt rette element. Scenen hadde en vakker, andektig stemning over seg. Nesten til å bli rørt av.

Sånn. Det var dagens måketanker. Nå er det forresten to måker som parer seg der ute på taket. Ikke like andektig.

Ser ellers at det kanskje er litt grunn til bekymring: For noen minutter siden satte jeg meg ned med åpent sinn og tenkte jeg skulle skrive noen rørende linjer om hvor bra livet mitt er for tida. Og det som kommer ut er en måke-ganganalyse...

I et forsøk på hente meg inn igjen, velger jeg å avslutte med en liste:

DERFOR ER LIVET DEILIG EN MANDAG I MAI:

Jeg har ikke skutt gullfuglen. Nei; gullfuglen har alldeles frivillig og lys levende kommet vandrende inn i stua mi. Jeg snakker selvfølgelig om SINDRE. Føler meg litt som på basar i 1986. Negerdokka, (uten sammenligning forøvrig) som alle jentene ville ha, hadde havnet hos meg. Det var nesten litt leit, for jeg syntes så synd på alle dem som ikke hadde vunnet. Så beklager, alle landets jenter: Jeg fikk førstepremien. Dere får gjøre det beste ut av det som er igjen..

Tja. Dette ble en spektakulært kort liste, men det ble liksom litt blodfattig å begynne å snakke om fint vær og nybakt brød etter det første punktet...

Nei, nå må sannheten fram

2009-03-06T09:00:00.000-08:00

Jeg ser at forrige innlegg kan tolkes litt feil. For de som lurte: Nei - kjæresten min heter ikke Bongo (men ja: han på bildet i forrige innlegg heter faktisk det:) Fantastisk), men Sindre, og han kommer ikke fra Kenya, men fra Valderøy. Her er'n:

Er ikke dette noe av det hyggeligste, så vet ikke jeg:)

Ja, Olaves, hva skjer? Det kan du godt si...

2009-02-07T01:23:00.000-08:00

For hva er det egentlig som skjer? Det er uten tvil lenge siden 4.desember, og nevnte spørsmål har i mellomtiden dukket opp i hodet mitt ganske ofte. Nå har jeg til seriøs hensikt å svare. Skal ta det i kronologisk, om ikke prioritert rekkefølge:

Jeg har vært i Afrika.
Jeg har flytta til Nesodden.
Jeg har vært veldig, veldig fjern
Jeg har fått meg type.

Du kan gjerne sette bildet sammen med hvilket som helst av punktene, hvis du syns det er gøy.
Når nå årsaken til den utilgivelig lange bloggtørken er lagt for dagen, vil jeg gjerne få lov til å fortelle om noe som skjedde i går:

Jeg bor nederst i en artig bakke, og har funnet ut at hvis man løper opp og ned noen ganger, blir man sliten. Så det gjør jeg. I hvert fall: I går datt det ned en del snø, og det var dermed tilsvarende færre prosent friksjon i bakken. Dette valgte jeg å se på som en bonus til treningseffekten, men skjønte fort at de som hadde satset på hjul framfor joggesko ikke så det helt på samme måte. Halvveis opp bakken runde 2, stod en grå Skoda stasjonsvogn med nesa i en snøfonn. Det mildt sagt steile terrenget på andre siden av snøfonna gjorde ikke saken bedre. Bilene som kjørte forbi turde antakelig ikke stoppe, fordi de da høyst sannsynlig ikke hadde kommet seg videre sjøl.
Kort fortalt tilbød jeg meg å dytte. Hvorpå mannen i bilen så på meg, nølte, og sa: "Kanskje du kan kjøre, også kan jeg dytte...?"
Hva gir du meg!? Hva er greia? Armene mine kunne vel i hvert fall få en sjanse? Kjente at jeg ble bittelitt snurt.
Det ble uansett jeg som måtte dytte, for jeg har jo ikke lappen. Og det viste seg at mannens skepsis hadde vært helt på sin plass...
Jeg løp en tur til i bakken mens mannen gikk for å hente noe å legge under hjulene. Da jeg kom ned igjen, var det faktisk en bil som hadde stoppet, og en ny mann stod og dyttet. Det gikk ikke veldig bra med dem heller, og jeg spurte om vi skulle prøve med tre. HVORPÅ den nye mannen ser på meg, nøler, og sier: "Kanskje du kan kjøre, også kan vi dytte....".

MAKAN.

Spiderman-moves!

2008-12-04T13:18:00.000-08:00

I dag skjedde mirakelet: Deoen min ramla, nok en gang, ut av overskapet på badet, og hva skjedde? Jo: Jeg snappa den i lufta; lynkjapt og refleksivt. Fantastisk. Jeg håper dypt og inderlig at dette er begynnelsen på mitt nye liv med reaksjonsevne. Se ellers frustrasjonens begynnelse i linken under.

http://snilemagna.blogspot.com/2007_10_01_archive.html

Julebord med blodig utfall

2008-11-27T12:30:00.000-08:00

Forrige fredag bestemte kroppen min seg for å gå inn i julebordmodus. Det skjedde sannnsynligvis fordi jeg akkurat den kvelden skulle på julebord (forøvrig en morsom og hyggelig affære, hvor jeg oppdaget at det er gøy å danse, at man kan få et kyss for to drikkebonger, og at "jeg elsker deg" ikke nødvendigvis trenger å stikke så dypt).

Jeg la meg i to-tida - ikke så ille til julebord å være- men var ganske trøtt dagen etter. Klar som et egg for noen timer med min fantastiske dyne, krøp jeg inn i flanellspysjen i halv ti-tida neste kveld. Men tror du jeg sovna? Neisåmenn. Jeg ble liggende og stirre i taket til 03, og var enda trøttere dagen etter. Og når kvelden kom? Same prosedure, og nå begynte det å bli kritisk, ettersom jeg skulle på jobb dagen etter.

For å gjøre en lang og slitsom historie kort, er det torsdag i dag, og jeg er fortsatt i julebordmodus. 2-3 timer søvn pr natt i en uke resulterer i utrolig mye dårlig humor.

Nå sitter jeg her med Mummitroll-plaster i ansiktet, etter å ha avslutta arbeidsuka med et brak. Jeg skulle bare hvile hodet litt i hendene da jeg skrev dagens siste journalnotat, men sovna, og kræsja ansiktet rett i tastaturet. Blod og elendighet. Jeg antar man kan si at jeg omsider har havnet under julebordet. Jeg var en hard nøtt å knekke, men De fikk meg til slutt.

Avslutning av dusje-lynkjapt-studiet

2008-11-16T14:27:00.000-08:00

Resultat: Tja.
Jeg prøvde ut bøtta, men det viste seg å ikke være den store suksessen Henriks teori utlovet. Forslaget var at jeg skulle fylle bøtta mens jeg låste døra og kledde av meg. Dessverre er jeg lynkjapp til å kle av meg og pleier ikke låse døra. Dessuten ville ikke dusjhodet holde seg på plass i bøtta.
Dermed endte jeg opp med en løsning der "fylling av bøtte" ble en del av tidsbruken. Dvs: akkurat den samme tiden det ville tatt for samme mengde vann å renne over hodet mitt. Det viser seg også at en bestemt mengde vann skyller ut sjampo mer effektivt i en kontrollert stråle med sakte fart, enn lynkjapt med større spredning. Jeg endte dermed opp med å måtte ha to bøtter med vann for å skylle helt av meg. Brukte 25 min. Ai.

Men de gode nyhetene er: I dag klarte jeg nok en gang å dusje på 4 min! Inkludert to omganger sjampo, balsam og dusjsåpe. Kriteriet for å få "godkjent" (i følge Ester-Marie Og Karoline)var at jeg skulle være klar for å gå ut av døren. Noe jeg beviste at jeg var.
Sørbyhaugens gater i november er selvfølgelig en noe kald opplevelse iført et vått håndkle og bare føtter, men absolutt til å leve med.

Har du fått disse spørsmålene på jobb?

2008-10-30T12:56:00.000-07:00

Det har jeg...les og nyt :

- Er det sånn du ser ut med klær på?
- Kan jeg stille deg et personlig spørsmål? Hvorfor har du alltid forskjellige sokker?
- Magna! Hvorfor har du like sokker på deg i dag?!
- Har du stripete truse på deg i dag, eller?
- Skal jeg slå deg i håndbak?
- Kan du dusje meg, tror du?
- Neimen så hyggelig - kommer du ut i poolen til oss?
- Hvis jeg gjør det - går du i spagaten etterpå da?
- Åssen gåre Freddy?

Og her kommer noen ekstra artige kommentarer:
- Så sterk du er, da!
- De arma dine er som spett!
- Neida, jeg er ikke redd. Ho Magna tar meg imot.
- Du er jammen meg like spretten som en liten delfin.

Modern times

2008-09-20T15:15:00.000-07:00

Jeg har sånne nye ventiler på sykkelen min.
Altså kan jeg ikke lenger bruke den fantastiske pumpa med trehåndtak fra Emausloppis -97. Jeg har gått til innkjøp av en ny pumpe, med en flott klaff som skal åpnes før pumpa settes på ventilen. Deretter skal den lille knotten øverst på ventilen skrus opp, før pumpa plasseres over. Klaffen lukkes. Dermed sitter pumpa fast - ingen luft slipper ut, og pumpa sitter på plass til operasjonen er fullbyrdet.
Ikke det at jeg har hatt de helt store problemene med det gamle systemet. Jeg var glad i den gamle pumpa, jeg... Men: det føles i hvertfall fancy, og jo flere små knotter som skal skrus på, jo flinkere føler jeg meg når jeg får det til.
Til saken: På tirsdag skulle jeg til Jørgen, og bestemte meg for at det var litt for lite luft i bakhjulet. Fase 1 i operasjon pumpe gikk forrykende. På det fjerde pumpet overmannes sykkelen imidlertid av min pumpeiver, i kombinasjon med en lett skrånende gårdsplass. Den braker kort fortalt rett i Sørbyhaugens fineste brostein. Jeg sitter slukøret tilbake med en ny fancy pumpe med en halv ventil i munningen. Den lille kjekke knotten på toppen av ventilen hadde takket for seg. Hadde dette skjedd med den gamle pumpa? Jeg bare spør.
Overbevist om at både dekket og pumpa var historie, demonterte jeg i pur utforskertrang pumpemunningen, og voilá: En halv ventil faller ut, og pumpa er reddet.
Jeg prøvde for moro skyld å pumpe opp hjulet med den ødelagte ventilen.
Det gikk utrolig bra! Og poenget med den nye ventilen var...?
Moralen er, som alltid i min verden: Alt var bedre før. Jeg skulle levd for hundre år siden. Gi meg en Velociped, sier jeg bare.

Oppfølger

2008-09-13T04:21:00.000-07:00

Jeg takker for mange sinnrike innspill. Skal med seriøs hensikt prøve ut bøtte-trikset til Henrik. Er ellers litt skeptisk til resten. Eller; noen av forslagene er allerede prøvd ut, med varierende hell...
Jeg har prøvd å sette rundstykker i ovnen rett før jeg går i dusjen. Utrolige mengder god rundstykkedeig har gått tapt. Den hakket mer dumdristige eggkoke-varianten er også nøye utprøvd, med svært varierende resultat. Dog variasjoner godt innenfor den hardkokte sonen. Det eneste disse eksperimentene har båret med seg, er en økt brannfare i leiligheten min. Jeg har blant annet stekt en vannkokerledning, og uttrykket "innbydende sprøstekt" har fått en innbitt utvidet betydning på mitt frokostbord. (Metoden "putt-noe-i-ovnen-og-vær-kjapp-ellers-brenner-huset-ned" er forresten heller ikke å anbefale for å presse ned tiden på joggerunden...)
Kort oppsummert: Takk, Henrik, for bøtte-tipset. Jeg forkaster herved foreløpig alt annet.

Å dusje raskt

2008-08-31T14:39:00.000-07:00

Jeg kan dusje på 4 minutter. Har testa det ut. Bragden fant sted sommeren 2005, hos Gerd Eli i Mainz. Det må med i betraktningen at jeg kastet meg ut av dusjen med dryppende hår og klærne bare sånn ca på riktig plass. MEN: jeg var ute.
Beklageligvis har jeg aldri greid å reprodusere stuntet i nødens stund, altså når jeg virkelig har det travelt - og Gerd Eli ikke sitter utenfor badedøra med stoppeklokke. Det er trist. Jeg har derfor begynt å tenke: Kan det finnes noen lure triks, mon tro? Noe som kan gjøre meg kjappere? Målet er å komme ned på 10 minutter. Det må kunne være fysisk mulig. Selv for meg. Eksperimentet startet i dag:

Forsøk 1: Gå i dusjen når du egentlig er skikkelig tissatrengt.
Desverre ingen suksess. Tissatrengtheten gikk over, og jeg hadde dermed ikke lenger noe pressmiddel for å komme kjapt ut av dusjen igjen. Brukte 25 minutter.
Vurdering: Upålitelig triks.

Flere rapporter følger. Tips mottas med takk!

Flauseinnlegg i Olaves' ånd

2008-06-15T09:23:00.000-07:00

Joda - jeg har lagt et aldri så lite egg igjen. Dette ble en lang t-banetur:

Jeg var på vei hjem fra jobb. Det var fredag, det var sol, jeg hadde "Feeling so Fly" med tobyMac på øret; som en ypperlig understreking av sinnstemningen. Jeg smådanset inn på t-banen på National (ja - jeg vet det ser rart ut, men av og til har man bare ikke noe valg) og banen min kom nesten med en gang. Dermed rakk jeg ikke å komme inn i ventemodus, men svevde videre, rett inn på banen, i sommerkjole og fin flyt. Mye folk. Veldig mye folk. Jeg snodde meg inn i gåsegang bak en bitte liten, søt, gammel dame i rød grilldressjakke. Hun siktet seg inn på et ledig sete, der det sannelig meg så ut til å være plass til to. Jeg la meg dermed i kjølvannet etter beste evne. Jeg stusset litt da hun satte seg ytterst, sånn at jeg måtte klatre over henne for å komme inn. "Kan jeg sitte der"? spurte jeg med mitt brede smil som allerede satt på plass. Ettersom jeg hadde ørene fulle av tobyMac, hørte jeg ikke hva hun sa. Jeg så bare at hun smilte elskelig tilbake, klappet på setet, og sa et ord med O i. Jeg tolket det som værsågOd. Med list og lempe og smidighet greide jeg omsider å klatre over knærne til den gamle dama, samt en rottweiler og 2 ikea-handleposer. Så dumpet jeg ned, godt fornøyd og lot blikket gli drømmende ut over Majorstuas herligheter. Etter noen sekunder merker jeg at det er noe med stemningen som ikke stemmer helt. Jeg ser rundt meg, og der - med lett bøyde knær og hvite knoker rundt ståplass-stanga, står en tynn gammel mann. I rød grilldressjakke. Det er visst O i Opptatt også....

Skjegg

2008-04-15T13:30:00.000-07:00

Som tidligere nevnt, har jeg en tendens til å drømme litt merkelige drømmer. Drømmer som får meg til å våkne med et skeptisk og forvirret blikk inn i min egen tankeverden. "Hva i all sykeste verden er det som forgår der inne?"
Noen ganger går det kanskje et lite minutt, og så tenker jeg: "Aaaahhhh. Det var fordi jeg traff ho i går, og så hadde ho på seg det skjerfet, og så hadde jeg nettopp lest om 2. verdenskrig, og dessuten spist ørret. Så det var derfor! Jeg greier virkelig å røre ting skikkelig sammen".
Evt en lignende tankerekke.
I går morges skjedde det igjen, og jeg våknet altså med et solid anfall skepsis og forvirring.

Et minutt gikk, og det slo meg: Jeg hadde både lest i Drageløperen og sett Life of Brian på dvd dagen før.
I begge forekommer bruk av falske skjegg.
Det ble rart. Veldig rart.

Et funn av et pikebarn

2008-04-11T16:48:00.000-07:00

Jeg svever herved på årets hittil deiligste kompliment. Det kom fra en pasient på omkring 70 - en utrolig hyggelig mann av den gamle skolen, med vannkjemmet hår og sideskill. Jeg tror nok utsagnet kan ses i sammenheng med at jeg nettopp hadde beveget armene hans til over skulderhøyde - noe som ikke hadde skjedd siden i fjor en gang. Jeg velger allikevel å ta komplimentet til meg på generell basis:) Såpass deilig var det.

Magnas klønemeritter

2008-03-28T14:38:00.000-07:00

Det viktigste først: Dette er ikke et stakkars-meg-innlegg. Jeg føler bare et behov for å sette et tema i system. Et tema som folk urovekkende ofte, for det første, vil høre om, og for det andre - og kanskje enda mer urovekkende - ler av. I tillegg har jeg tenkt litt, etter at jeg traff en god venn som jeg ikke hadde sett på en stund. Han slo ut med armene, og utbrøt: "Hverken krykker, gips eller nakkekrage??? Hva skjer?!" Jeg tenker: er det virkelig snakk om så mye? Altså, dagens liste:

MINE TRYN, ELLER ANDRE SKADEFREMBRINGENDE AKTIVITETER, I KRONOLOGISK REKKEFØLGE.

1981: Modern skreller Pappas nye Volvo gjennom autovernet, med meg i magen (strengt tatt ikke min skyld denne gangen. Tror jeg). Utfall: Tja - dette kan ha ført til så mangt.

1981: Jeg blir født. Et traume i seg selv, forsterket av sliten mamma (årsak: to toåringer på høygir), samt en stressa jordmor. Jeg ankommer dermed lynkjapt og ukontrollert. En type entré jeg stadig vender tilbake til. Utfall: (jeg går ikke inn på hva jeg dessverre påførte Mamma) Inntil nylig trodde vi jeg slapp med skrekken, men det viser seg (på bilder fra 2006 - kommer tilbake til det) at nakken min går i lås, noe som resulterer i en spalte i C1, samt en rekke nusselige barnebilder med hodet på skakke.

1981: U.t. har lært å rulle seg over på magen, og kjører dette trikset over kanten på stellebordet. Utfall: 1stk hodesmell i badekarkanten. Se ellers første punkt.

Jeg innser at dette kan bli et langt innlegg.

1982: Etter Tjorvens "Hold dig i spiskroken, farbror Melker" - prinsipp, tar jeg meg en av mine første løpeturer, med en kleshenger i hånda. Det ender som de fleste av mine løpeturer gjør; med knall og fall. Kleshengeren velger å plassere seg inni munnen på den forulykkede. Utfall: en pen rad korssting inni kjakan.

1983: Magna har fått sin første tyggis, og greier å miste den rett foran huska som Kristine husker på. Jeg har seinere lurt mye på hvordan jeg greide det, og enda mer på hvorfor jeg valgte å plukke den opp igjen, men det endte uansett med at huska traff meg i munnen. Hendelsen var forøvrig, på sikt, mer traumatisk for Kristine enn for meg. Jeg fikk velge hva jeg ville i en lekebutikk. Kristine fikk kjeft. Utfall: Høyre fortann ble skvist tilbake hvor den kom fra, og måtte trekkes. Den nye tanna dukker opp 4 år seinere, stående rett ut. Sjarm. Regulering i 9 år to come.

1987: Familien Barbøl har fått trampoline, og ut fra prinsippet "de gamle vet best", skal Magna 6 år vise Henrik 4 år hvordan man hopper. Tips: Ikke land på ryggen med én arm under deg, og én bror oppå deg. Utfall: brukket albue på venstre arm. Tør ikke tenke på hvordan det samme stuntet ville artet seg i dag (Henrik anno 2008 er noen hakk tyngre enn Henrik anno 1987) .

1992: Fotballkamp i kjelleren hos Høilund. U.t er engasjert keeper, og slår kloa i ballen samtidig som en rekke føtter gjør et hederlig forsøk på å sparke samme ball i mål. Utfall: to brukne fingre. Gipset høyrehånd kom godt med i tentamensdagene i 5.klasse.

1994: Jeg gjør et iherdig forsøk på å få en sykkelslange ut av dekket med et stemjern. Fantastisk intelligent prosjekt. Stemjernet ser sitt snitt til å sprette opp i høyre øye. Utfall: En god sprekk i hornhinna. Det hele tråkles igjen med 13 sting, i full narkose på Riksen. Jeg tilbringer de neste månedene bak et par ufattelige solbriller med speilglass og vindbeskyttere på siden.

1994: Jeg finner min mormors gamle høyfjellssollampe i kjelleren, og bestemmer meg for å prøve den -lenge og på nært hold. Utfall: 2.gradsforbrenning i hele ansiktet - og etterhvert heldekkende brunsvart skorpe. Deilig. Det beste var den afrikanske legen som tok i mot meg, så meg inn i de igjenklistrede øynene i mitt blemmefylte, væskende kingsizefjes, og sa: "Do skolle bli bron fort?" Jeg kunne vel også spart meg for å være solist på "Flammen er tent" i ungdomskoret akkurat i den perioden, men det hadde utvilsomt underholdningsverdi.

1995: Bading på hytta I. Jeg svømmer, kort fortalt, gjennom 8 brennmaneter. Vondt etterpå.

1996: Bading på hytta II. Vi bader fra en av de mange pioneer 10-jollene (som vi har for vane å dele ut til forbipasserende klåfingrede i løpet av høst/vinter), jeg tar gla'sats på ripa, noe som fører til at båten blir med rundt, og jeg får ripa i hodet idet jeg når overflaten. Utfall: Hjernerystelse 1.

1997: Som fersk 1.klassing på Sygna gjengjelder jeg en frekk blondinekommentar fra en like blond, diger 2.klassegutt. Dette utvikler seg til lekeslossing øverst i en bakke. Jeg, felt av mine egne platåsko, havner nederst i denne bakken, med hodet i en stubbe. Utfall: Hjernerystelse 2.

1997: Rundt juletider dette året blir det meste i Balestrand - til vår fryd - islagt, og vi aker på rumpeakebrett ned bilveien fra skolen. Tips: Styr unna kumlokk. Det gjorde altså ikke jeg, kom dermed ut av kurs, og kjørte hodet i fortauet. Utfall: Hjernerystelse 3.

1998: Denne er bra: Jeg presterer å løpe 8 km uten å merke at jeg har skolissa mellom tærne. Ikke før jeg tar høyre sko av igjen merker jeg at: Ja, dette er vondt. Utfall: 2 brukne tær, med påfølgende ustabil sensibilitet til denne dag.

1999: Nok en intelligensstudie: 10 min for seint ute til norsktimen bøyer jeg meg ned ved dublettdøra for knytte skolissene, og støtter høyrearmen på dørkarmen. Deretter smeller jeg døra hardt igjen med venstre hånd. Høyre tommel sitter fortsatt i dørsprekken på hengselsiden. Jadda. Utfall: Brukket tommel.

2001: Det er rett før russerevyen, og jeg har - lur som jeg er - plassert vannkokeren min under skrivebordet mitt. Det er bare et tidsspørsmål før jeg velter en liter kokende vann over mine egne labber. Det skjer 2 dager før jeg skal spille flere nøkkelroller samt danse hattedansen på revypremiere. En vaskeekte tragedie. Utfall: Jeg gjennomfører revyen med åpen joggesko og løs sokk over 10 kvadratcm vannblemme.

2004: Jeg er ute på en av mine minimalt intensive joggeturer, fortapt i mine egne tanker i tussmørket på Adamstuen. Kort fortalt overmannes jeg av en hump i fortausasfalten, brekker høyre albue (og symmetrien er gjenopprettet), og praksisen på Sunnaas går åt pipsvängen. (Det hadde den kanskje gjort uansett...)

Som turnuskandidat i Skedsmo kommune overvurderer jeg min egen fysikk en smule, da jeg bestemmer meg for å ty til sykkelen som fremkomstmiddel. Jeg ikke hadde syklet på over et år, og i og med at jeg som alltid var seint ute til enhver tid, stod jeg og tråkket på øverste gir i ca 3 mil hver dag. Utfall: senebetennelse i høyre hofte, og krykker i 2 mnd. God sommer.

Neste turnusperiode varte ca 2 mnd. Denne gangen greide jeg å sovne med en ulogisk hodestilling (ja - jeg var edru), og nakken låste seg i ca 3 mnd. Det var da de oppdaget hullet i C1, som ikke skulle vært der. Utfall foruten "ikke bestått" på turnuspapirene: Skallebank og ellers alle andre elementer av fyllesjuke. Så har jeg fått prøve det også:)

Jeg tror det var omtrent det hele. Har utelatt et ukjent antall jogge- og sykletryn (blant annet et par spektakulære sådanne med våte trikkeskinner involvert), som ikke førte til noe særlig annet enn moderat blodtap. Jeg har også latt voldelige søskenkrangel-episoder med bl.a. saks, skistaver og tau ligge, for å skåne de involverte.

Konklusjon: Jeg lever - det er jo ganske artig.

Skottenreklame

2008-02-06T12:45:00.000-08:00

Dette innlegget er tiltenkt Sunnaas-mennesker, som jeg iherdig prøver å manipulere til å bli med til Skotten. Ettersom datakunnskapene mine dessverre er et sorgens kapittel, fikk de aldri noen bilder på mail. Derfor har jeg beklageligvis tvunget dem hit inn, i mangel på en mer intelligent løsning.
Men her er altså herligheten i all sin prakt; Skotten Seter, med og uten folk - se og nyt. Jeg vil avslutningsvis svare på en hel del av livets store spørsmål.

Nei - man må ikke gå på ski. Det er også en løsning å sitte i solveggen og spise vafler, evt sitte inne og spille spill.
Ja - det er stor fare for at Magna kommer til å bake
Ja - vi har Stiga-kjelker, og ja - det kan veldig godt hende vi kjører igang natt-aking.
Ja - man kan dusje, opptil 14 steder (tror jeg...), og gjerne ta badstu, hvis det frister:)
Ja - pappa insisterer på egg og bacon til frokost hver dag...
Nei - det blir ikke guidet tur hverken til Ringebu stavkyrkje eller obligatorisk program av noe annet slag - (men ta for all del en tur i kirka, dere som kan avse tid i skisporet til det:))

Kom gjerne med flere spørsmål; jeg svarer.

Irritasjonsliste

2008-02-05T08:42:00.000-08:00

Nå er det år og dag siden jeg har vært her inne, og behovet for å skrive en ny liste er påtrengende. Jeg skal i den anledning benytte muligheten til å være litt dust. Du sitter forhåpentligvis igjen med følelsen: "Ææææ...er det meg hun mener? F.eks på nr. 4?" Moahahahahaaaa!
Altså: Dette er veldig irriterende:

Folk som benevner matvarer ved merkenavnet. Eksempel: "Kan du sende meg Soft Flora?" eller "Mmmm nå tror jeg at jeg skal ha litt Kellogg's med Q-melk på".
Folk som først ber meg skvise inn dobbelt så mye på den timeplanen som allerede var full (det går greit det?) og SÅ er veldig overrasket dagen etterpå, over at ikke alle rapportene mine er ferdige.
Evt mailer med spørsmål uten spørsmålstegn, med et prematurt "Takk".
Når terapeut uttales "terapøyt"
Å alltid skulle diskutere homofili/abort/alkohol 5min etter at jeg har nevnt at jeg er kristen.
Folk som ikke kan bestemme seg (ok- ser at den er litt usympatisk, men det er sant).
Treige damer foran meg på gata (se over).
Gamle misjonærer som "kjenner mine foreldre" og som rister trist på hodet over den nakne ringfingeren min.
Folk som står på tvers i RULLETRAPPAAAAA!
Folk som siterer Olsenbanden
At jeg støtt og stadig får reklame rettet mot mødre, bare fordi jeg matcher aldersgruppen.
Folk som "bare skal ha seg en røyk"
Folk som ikke blir glad for gaver de ikke trenger (Ja, Henrik, den var til deg).
Brødre og fedre som ikke tror jeg kan passe på meg selv, og sender scooter med redningskjelke etter meg, bare fordi det er 14 minus og mørkt, og jeg koser meg lenge på ski.
Setninger som blir dobbelt så lange og tunge, bare fordi de skal høres faglige og formelle ut.
Folk som tror jeg ikke er interessert i å få svar på meldinger jeg har sendt.
Den norske oversettelsen av Harry Potter
Folk som drar av seg genseren for å vise meg "noe interessant" med en gang de hører hva jeg jobber med.
Mødre som omtaler seg selv i tredje person ("Mamma skal bare...").
Valentinesday.

Mye deilig galle her:)

Krumkakemordet 24

2007-12-24T11:33:00.000-08:00

Uglen har greid å snike seg inn på Stakagården. Det er blitt så kaldt og mørkt på loftet hos Bertha Bake, og der er det heller ingen kaker lenger.
Mens julen ringes inn i det fjerne, knasker han betenkt på en kjeks.
Hvem drepte egentlig Bertha og Nancy, og stjal kakeboksnøkkelen?
Hvor ble det av frøken Pihl?
Mon tro om Baker Bang vil vil være like positiv til ugler på loftet?

Midt i tankerekken kommer han til å titte inn i tante Gullborgs julekrybbe, og mister i befippelsen kjeksen. Der er nøkkelen! Kakeboksnøkkelen! Så Nancy Drew Barrymore hadde altså rett! Bare så sørgelig at uglen ikke kan si noe.
Og enda sørgeligere: Kjeksen knuste.

Epilog
Den stakkars, skrekkslagne tante Elin fikk ikke ut et eneste ord under rettsaken, og sitter den dag i dag under lås og slå.
Alle er i den tro at saken er løst, men på Stakagården sitter tante Gullborg i godstolen; godt fornøyd. Hun vet hva som skjedde, og hun har krumkaker.

GOD JUL:)

Krumkakemordet 23

2007-12-23T11:31:00.000-08:00

Lille julaften.

Tragediene hadde bare bredt om seg, og Smith hadde aldri vært så langt fra en løsning som nå. Deprimert bestemte han seg nok en gang for å ta en ostegrill på Fina.
Idet han passerte kjøkkenvinduet til tante Elin bråstoppet han. Det luktet krumkaker! Han mistet hodet fullstendig, sparket opp alt han fant av dører, og ropte denne julens siste ”Freeze”!

Hva ser jeg? Dette er da virkelig et krumkakejern! Det var krumkakesmuler på åstedet! Jaha!

Kjevle! Typisk mistenkelig krumkakeutstyr!

Og her ja. Hva skjuler disse skuffene? Se se! Her er det ikke ende på kniver!

Dette er bevis nok. Du blir med meg.

Krumkakemordet 22

2007-12-22T11:30:00.000-08:00

Kvelden for julegrantenning opprant. (Igjen er enhver likhet personer måtte ha med andre, evt avdøde i historien, helt tilfeldig).
Alle barn, borgermestre, bakere og ugler var opprømt over lysene, stjernehimmelen og godteposene. Ingen lot seg merke ved Julenissens skinnjakke, eller ved den litt bistre

holdningen. Smith trivdes nemlig overhodet ikke inne i nisseskjegget. Det luktet snus, og var dessuten blodig.

Krumkakemordet 21

2007-12-21T11:29:00.000-08:00

Som tenkt, så gjort. Skogen er full av trær, og under den ene grana fant Smith en lagelig grop, dekket av de nederste greinene. I ly av nattemørket slepte han begge de to uheldige med seg i samme slengen. Dette måtte gå fort, og noe annet en rå muskelkraft var ikke å tenke på. Snart var han inne i den trygge varmen på Hotell Kleiva igjen, med en porsjon fiskeboller til den etterlengtede Hotel Cæsar-reprisen sin.

Krumkakemordet 20

2007-12-20T11:28:00.000-08:00

De var uten tvil døde, både Gymlærer Gulliksen og Julenissen – avbrutt midt i hyggelig passiar på vei hjem.

”Gulliksen kan det så være med. Det er verre med Julenissen”, tenkte Smith.
”Det er jo julegrantenning i morgen og alt! Nå er jeg virkelig ille ute. Hvis folk få vite dette, er det takk og farvel til meg som FBI-agent. Hva skal jeg være da? Svinedreng?"
"Nei. Nå må jeg A: slette alle spor, og B: steppe inn som nisse i morgen. Ingen kommer til å merke forskjellen”.

Krumkakemordet 19

2007-12-19T11:28:00.000-08:00

Smith var helt i sin egen verden nå. Det svermet av skurker og aliens, og skuddene ble stadig villere og mer aggressive.
Han kom til seg selv idet han hørte to tydelige ”Oøhhhmmm”, etterfulgt av hvert sitt dunk - som om noen falt overende.
Han la hagla fra seg, og nærmet seg beklemt omrisset av to liggende skikkelser på veien.
”Skit”, tenkte Smith. ”Nå har jeg gjort det”.

Krumkakemordet 18

2007-12-18T11:27:00.000-08:00

Da alle hadde forlatt kontoret satt FBI-agent Smith slukøret og forarget tilbake. Han måtte innrømme det nå. Han hadde ikke kommet noen vei. Den eneste som hadde oppført seg noenlunde mistenkelig var tante Gullborg, men hun var jo åpenbart utenfor mistanke, av rene personlighetsgrunner.

I sin fortvilelse styrtet Smith ut i natten med hagla og begynte å skyte vilt rundt seg. Han måtte få utløp for frustrasjonen.

Krumkakemordet 17

2007-12-17T11:26:00.000-08:00

Borgermester Beverlue:

”Ja Smith, åssen gåre? Detta er tragiske greier. Men vi skal greie det, vi! Bare si fra hvis det er noe du trenger. Det skal ikke stå på penga!”

Smith:
”Eh…hva er ditt forhold til krumkaker?

Julenissen:

”Freeze it’s FBI”
”Du må rope enda høyere, så kanskje jeg kommer. Er du snill, forresten?”

Gymlærer Gulliksen :

”Jeg har faktisk sett to maskerte menn i dag jeg! Han ene hadde hvitt langt skjegg og rød hette, og han andre hadde svarte briller og dress. Får jeg sånn tusentipsdusør nå? Jeg kan godt spane litt hvis jeg får skilt og greier”.

Krumkakemordet 16

2007-12-16T11:24:00.000-08:00

Neste mann ut var Baker Bang.
Han sa ikke et ord, og Smith prøvde seg med et forsiktig ”Freeze…” for å løse opp stemningen.
”Ja jeg har skjønt at du er fra FBI”, sa Bang snurt.
Resten av intervjuet var: ”ingen kommentar” alt han ville ut med – også da Smith ville vite hva slags smuler han hadde på jakka.

Deretter var det Uglens tur, med det minst fruktbare intervjuet av alle.
Ordforrådet var kun gjennomsnittlig, uglemessig. Trusler hjalp ikke.

Krumkakemordet 15

2007-12-15T11:23:00.000-08:00

Jeg må først, etter en storm av etterlysninger, få beklage treghet i systemet (meg) i dag. Men fortvil ikke, her kommer dagens avsnitt:

Tante Gullborg var første intervjuobjekt, og gjennomførte eksemplarisk inntil Smith stilte et kritisk spørsmål: ”Hvor ligger dine interesser når det gjelder krumkaker”? ”Krumkaker? Jeg har ingen krumkaker!” Var første reaksjon.

Hun satt en stund alldeles stille med lukket munn mens ansiktet ble stadig rødere. Til slutt eksploderte hun:
”Øøøh!!! Jeg har ingen krumkaker, og ikke kommer jeg til å få noen heller – det kan du skrive på blokka di. Denna handa har kjevla sitt siste kjevl! Øøh!” Deretter stormet hun demonstrativt ut.

Krumkakemordet 14

2007-12-14T11:22:00.000-08:00

BORGERMESTERENS HJØRNE:
Etter den siste tids grufulle hendelser, ser jeg nødvendigheten av å gå offentlig ut i lokalnyhetene. Dette for å berolige de resterende innbyggerne her i Rasvaldskleiva.
Som bygdas overhode har jeg kjapt, men gjennomtenkt, satt den rutinerte FBI-agenten Smith på saken. Han er allerede i god gang med etterforskningen, og gjør stadig store fremskritt. Smith og jeg oppfordrer alle til å bidra i etterforskningsintervjuene som finner sted fra i morgen klokken 18.
Hilser også til mormor som er en trofast leser av ”Nytt i kleiva”

Krumkakemordet 13

2007-12-13T11:21:00.000-08:00

FBI-agent Smith hadde slått seg til på Kleiva Hotell for noen dager.

Selv om han innerst inne ikke hadde peiling, følte han ytterst ute at saken var i gode hender. Hans.

Denne kvelden stod han i skogbrynet bak hotellet, og øvde på å slenge hagla bak på ryggen på en naturlig måte.

Da skjedde det igjen: Et skrik fra skogen!

Igjen måtte han tilbringe natten blant snødekte stubber og trær. Denne gangen uten ostegrill i vestlomma. Og igjen hadde grålysningen grusomme nyheter:

Der var den unge privatdetektiven, hengt i en lang nisselue. Denne viste seg snart å tilhøre frøken Pihl.

Krumkakemordet 12

2007-12-12T11:21:00.000-08:00

Nancy Drew Barrymore hadde akkurat lettet slått seg til ro med at huset var tomt.
Tante Gullborg var garantert på kaffebesøk, eller hos landhandleren for å kjøpe hvitvask og kamfersukkertøy.
Hun hadde funnet en høy krakk, og var i ferd med å skyve den bort til stuevinduet, da en ruvende skikkelse brått kom til syne på den andre siden av glasset.

Barrymore skrek og la på sprang.
”Hei! Hva gjør du her!”, hørte hun Tante Gullborg rope. Hun visste ikke helt hvorfor hun var redd, men magefølelsen pisket henne fremover – bort – inn i skogen. Hun hørte skritt bak seg. Overraskende raske.

Krumkakemordet 11

2007-12-11T11:20:00.000-08:00

Der var det igjen! Det skrapte – rett oppunder vinduet der hun satt.

Og hva var det? Det var på ingen måte oterskritt! Dette måtte hun til bunns i.

Det fikk heller være med kransekaka.

Hun stod en stund og kikket forsiktig rundt karmen, men fikk ikke sett noe.

Det var jo mørkt.

Hun måtte åpne vinduet og satse! Hvis det var uglen, skulle hun jammen ta knekken på den en gang for alle. Sitte sånn og skrape!

Men se, se! Nå har jeg aldri!
”Hei! Hva gjør du her?!”

Vakkert

2007-12-10T11:20:00.000-08:00

Klikk gjerne på bildene under for en nærmere titt. De er rørende vakre...

Krumkakemordet 10

2007-12-10T11:19:00.000-08:00

Tante Gullborg satt i vinterskumringen og koste seg med kaffe, kransekake og yndlingsbladet sitt. Hun hadde nettopp skjenket seg kaffekopp nummer to, da hun syns hun hørte en merkelig skraping utenfor. Kunne det tenkes at det var en oter? Eller kanskje Bertha Bakes ugle? Den elendige uglen!

Krumkakemordet 9

2007-12-09T11:18:00.000-08:00

Nancy Drew Barrymore nærmet seg porten inn til Stakagården med hamrende hjerte. På den ene siden kunne hun ikke helt se for seg gamle tante Gullborg som særlig blodtørstig, men sigden måtte være hennes. Selvfølgelig kunne noen ha stjålet den, men hva hvis…?

Hun snek seg rundt hjørner og ålet seg langs stakitter, men alt hun fant var en anselig mengde krumkakesmuler rundt inngangspartiet.

Nei, hun torde ikke begynne å kikke inn. Hun fikk komme tilbake når mørket hadde senket seg.

Mislykket samaritan

2007-12-08T11:55:00.000-08:00

Midt i kalenderen kommer et lite ekstra nyhetsinnslag. Ville bare dele en fantastisk opplevelse jeg hadde i går:
Jeg stod og ventet på grønn mann i Smestadkrysset, da en Pels&Puddeldame i 60-årene kom sjanglende nedover fortauet. Tja, tenkte jeg, det var kanskje litt tidlig på dagen? Men så kom hun nærmere, og jeg så at hun var blåflekkete i hele ansiktet. Hun holdt et papir mot det ene øyet, som blødde. Jeg slapp alt jeg hadde av veske og julegaver og svømmetøy rett ned, og løp bort til henne.
-Går det bra med deg? Hva i alle dager er det som er skjedd?!
Jeg var sikker på at hun hadde blitt slått ned, og hadde allerede fisket opp mobilen for å ringe et tresifret tall, da hun tok meg i armen, rød i kinnene og ille berørt.
-Nei, nei, sa hun. -Det går bra. Jeg har bare...vært og.....fikset litt....
Da først la jeg merke til en vakker og sirlig utført rad av sting over hvert øyelokk - og skjønte tegninga...
Haha! Utrolig deilig pinlig:)
Ja, ja. Det var godt ment. Som plaster på såret fikk jeg lov til å følge henne over gaten:)

Krumkakemordet 8

2007-12-08T11:17:00.000-08:00

FBI- agent Smith ransaket rommet med alvorlig mine mens Baker Bang og gjestene betraktet ham anspent.
”AHA!” utbrøt han. ”En penn under sofaputen! Høyst mistenkelig.”
I bokhyllen fant han klassikeren Konsulen, som han beskrev som en gjennomgående konspiratorisk bok. ”Og dette! Kaker!” sa han, og tok en kransekakebit.
Til slutt lånte han pcen til Baker Bang for å sjekke mail, før han gikk hjem. Han prøvde oppmuntrende å si til seg selv at sporene var talende.

Krumkakemordet 7

2007-12-07T11:16:00.000-08:00

I mellomtiden hadde FBI-agent Smith dratt sine slutninger. Rundt åstedet lå det tjukt med krumkakesmuler, et spor som førte ham direkte til Baker Bangs hjemmebakeri. Baker Bang hadde kaffegjester. Det var Borgermester Beverlue, samt to kvinner. Enhver likhet disse måtte ha med andre i historien er helt tilfeldig.

”Freeze, it’s FBI”, skrek Smith, og stormet inn til de skrekkslagne gjestene; midt i Bangs interessante utlegning om kransekakas historie.

Krumkakemordet 6

2007-12-06T11:15:00.000-08:00

Etter nøye undersøkelser gikk lyset opp for henne. Dette var blod! Vaskeekte blod!
Det måtte være mordvåpenet. Det var ingen annen løsning.
Men hvordan skulle hun gå videre?
Hun hadde ikke noe fancy undersøkelsesutstyr, men det hadde vært utrolig tilfredsstillende å seile opp med løsningen foran nesa på Smith.

Da med ett kjente hun en svak duft. Kom den fra sigden?
Ja!
Det var den umiskjennelige duften av gul Lux-såpe. Hun visste bare om en i Rasvaldskleiva som brukte det.

Krumkakemordet 5

2007-12-05T11:15:00.000-08:00

Nancy Drew Barrymore hadde våknet på instinkt.
Noe var i gjære. Nå stod hun og betraktet Smith på avstand, der han samlet hårprøver og satte små gule pinner i bakken.
Idet han forlot åstedet snek hun seg fram. Hun hadde nemlig sett noe han ikke hadde sett. Det lå noe under en busk like ved! Det var da virkelig en sigd!
Hun tok den opp. Den var dekket av en mystisk rød materie. Dette måtte bety noe. Hvem eide sigden?
Og hvor i alle dager var det blitt av frøken Pihl?

Krumkakemordet 4

2007-12-04T11:14:00.000-08:00

Smith hadde trålet skogen hele natten, og i grålysningen var han utmattet av røyksug. Han hadde dessuten en del granbar i sokkene. Han besluttet omsider å sette seg på en stubbe ved bekken og ta en halv Camel.

Da plutselig fikk han øye på noe nede i bekken. Det var en hånd. En blek hånd – absolutt uten kakeboksnøkkel. Det var Bertha Bake. Død (dog med et smil om munnen).

Krumkakemordet 3

2007-12-03T11:13:00.000-08:00

FBI –agent Smith kjørte tilfeldigvis gjennom Rasvaldskleiva denne kvelden. Han hadde stoppet ved den lokale Finastasjonen for å ta seg en røyk og en ostegrill med rekesalat.

Da med ett hørte han et hjerteskjærende hyl fra skogen. Alltid parat kastet han seg rundt, og plasserte pølsa i vestlommen med en øvet bevegelse. Røyken fikk vente – dette gjaldt liv eller død.
”Freeeze, it’s FBI!”, ropte han for sikkerhets skyld, og braste inn i skogen.

Krumkakemordet 2

2007-12-02T11:12:00.000-08:00

Den 2. desember var en usedvanlig vakker vinterdag, og Bertha Bake var i godt driv med diger krumkakedeig. Hun hadde som alltid ansvaret for å fylle bygdas store kakeboks, og hadde bestandig nøkkelen hengende rundt håndleddet. Omkring klokka to banket hennes gode venninne frøken Pihl på døren, og spurte om hun ville være med ut i skogen en tur. Bertha Bake drog selvfølgelig ut stikkontakten til krumkakejernet, før hun med et smil om munnen trasket ut i vinterskogen.

Krumkakemordet 1

2007-12-01T01:01:00.000-08:00

Medvirkende:

Bertha Bake: Magna Barbøl
Frøken Pihl: Ingjerd Barbøl
Nancy Drew Barrymore: Johanne Høilund
Uglen: Magna Barbøl
Gymlærer Gulliksen: Olav Barbøl
Borgermester Beverlue Hans Jørgen "Hansi" Hansen
Baker Bang: Olaves Fiskum
Tante Gullborg: Henrik Barbøl
Tante Elin: Elin Fiskum
FBI-agent Smith: Henrik Barbøl

Dette så lenge ut til å bli en hyggelig og morsom julekalender. Etter som handlingen utspant seg ble den ikke det. Vi har derfor sett oss nødt til å sette aldersgrensen til 42.

Bertha Bake er baker, og bor i Rasvaldskleiva. Hennes beste venner er den alltid glade frøken Pihl og privatdetektiv Nancy Drew Barrymore. Hun har også en ugle på loftet som preger hennes hverdag på godt og vondt.

Det bor ellers ganske få i Rasvaldskleiva. Foruten Borgemester Beverlue, har vi Gymlærer Gulliksen – alltid rede til å oppdatere om siste nytt, selv om han ikke vet noe som helst.
Baker Bang er også baker, og rimelig ergerlig på Bertha Bake, som baker mye bedre krumkaker.

Kleivas øvrige innbyggere er gamle giktbrudne tante Gullborg og vår alles tante Elin. Og julenissen selvfølgelig.
Den mystiske mannen på det siste bildet er FBI-agent Smith - en tilfeldig forbipasserende -skal vi si: beklageligvis...?

Ikke desember ennå, nei

2007-11-20T13:53:00.000-08:00

For dere som er innom i håp om nyss om julekalender; ta en titt 4 innlegg ned, og smør dere med tålmodighet til 1. desember:)

Slow Motion

2007-10-01T11:29:00.000-07:00

Jeg kan forsåvidt bare snakke for min egen hjerne, men jeg mener bestemt at senteret som styrer reaksjonsevne må være noe paradoksalt oppbygd. Jeg kan være kjapp nok i avtrekkeren når jeg er i ferd med å miste en, tja - la oss si, rosin på gulvet, eller når jeg nesten tråkker på en kvist som det antakelig ikke hadde gjort noe å tråkke på. Men når det virkelig gjelder; når jeg virkelig trenger en skjerpet hjerne og spiderman-moves, da skurer hele systemet i revers og ulykken utspiller seg foran meg i sakte film.

Grunnen til at jeg skriver om dette, er at jeg har opplevd sånne situasjoner skremmende ofte denne uka. Seinest for fem minutter siden åpnet jeg skapet over vasken og deoen min raste ut, traff vasken og fortsatte i en elegant bue rett i do. Det var litt som et skikkelig smooth basketballmål.
Jeg løftet ikke en finger. Det er ikke sikkert jeg hadde rekt å snappe den i lufta, men jeg hadde utvilsom rekt å løfte en finger.

Her er en rekke andre lignende opplevelser i nær fortid:

Jeg strekker meg opp for å hente to flyteelementer fra øverste hylle ved bassenget på Sunnaas. Det greier jeg; men henter i samme slengen ca 23 til. Gjør noen udefinerbare flaksebevegelser, som bare bidrar til større spredning av flyteelementene.

Henrik og jeg er på jakt, og jeg har vært klar og årvåken med ladd hagle i fire timer. Ikke en hare, ikke en tiur, ikke så mye som en snøugle. Da - i vakker glideflukt, kommer en orrhøne seilende mellom de nakne bjørketrærne. "Ooo vakkert", tenker Magna i paralysert fascinasjon. Så er den borte, og jeg har ikke engang letta på hagla. Jeg løfter den og sikter opp mellom trærne, for å muligens få et snev av opplevelsen det ville ha vært å skyte en fugl som ikke er en trost.

Sminkepungen min er av ukjent årsak åpen og opp ned i veska (vel - ikke helt ukjent. En sannsynlig teori er at jeg ikke lukket den, la den i veska, og løp til banen). Da jeg åpner veska er faktisk all sminken mirakuløst nok fortsatt i pungen. Jeg tar tak i bunnen av sminkepungen, og løfter den opp, merker at pudder og maskara mm begynner å trille ut, men får meg ikke til å avslutte bevegelsen før jeg har hentet pungen helt opp fra veska, og all sminken ligger strødd. Genialt. Det samme har forresten skjedd opptil flere ganger med lommeboka.

Jeg spør meg selv: I hvilken grad bør jeg være bekymret? Evt hvor mye underskudd på søvn har jeg egentlig greid å samle opp?

Dette har jeg lært på moltetur.

2007-08-18T15:17:00.000-07:00

Hvis du plukker 7 kg molter, blir sekken 7 kg tyngre.

Du blir nødt til å rense og sylte bær når du kommer hjem. Det hadde jeg helt glemt, og plutselig stod jeg der med bær til knærne og ikke ett tomt glass.

Det er gøy å plukke blåbær.

Foreldregenerasjonen går ikke av veien for arrangert ekteskap
Hvis du rauter til okser uten å helt vite hva du sier, kan de bli hissige.
Det er fullt mulig å strikke en hel selbuvott på to dager, så lenge slarving og kaffedrikking prioriteres høyt, og strikketøyet tas med på moltemyra.
Enkelte mekanismer er snudd på hodet: Jeg har nå behov for å starte dagen før mor og far.
Når det "bare regner litt" ganske lenge, blir det til sammen en del vann. Det er like greit å ta på seg regntøy med en gang.
Holdningen: "Ja, ja, jeg får bare satse!", på vei over en vasstrukken myr, er ikke tingen.

Jul i juli (den var lite ikke oppbrukt, da...)

2007-07-30T12:40:00.000-07:00

I dag skjedde det noe helt fantasktisk! Jeg fant igjen cden med bildene fra julekalender- prosjektet fra jula 05. Det slår meg at jeg hadde god tid; men det var det heldigvis mange andre som også hadde:)

Jeg velger nå å legge ut en liten teaser, og gleder fanklubben med følgende: Julekalenderen som ikke nådde lenger enn til én papirutgave i Øvre Østlie får nå en rennessanse! Følg med, hver dag i desember. Begynn gjerne allerede nå å telle ned dagene til pangåpningen 1.12!

På bildet ser vi f.v. Baker Bang, Agent Smith, Uglen, Borgermester Beverlue og Nancy Drew Barrymore, i lystig lag på den årlige juletrefesten i Rasvaldskleiva. Agent Smith har sett seg nødt til å steppe inn på kort varsel, da Julenissen plutselig er MIA. Jeg sier ikke mer...

Tips fra den andre siden

2007-07-26T15:14:00.000-07:00

Før jeg begynner må jeg bare få beklage: Dette innlegget kommer nok en gang til å understreke at jeg er singel. Jeg innser at overdreven fokus på dette muligens vil stille meg i et dårlig lys, og bare minske sjansene for statusendring enda mer. Til mitt forsvar har jeg i hvert fall slutta å samle filmstjerne-bilder, etter at jeg flytta fra kjøkkenet i heggeliveien (se innlegg fra 21. februar). Når det er sagt, presenterer jeg med frimodighet dette innlegget, som jeg plutselig fikk veldig lyst til å skrive:

I alle de jentebladene som jeg selvfølgelig aldri leser, er det stadig vekk lister med tips á la: Hvordan kapre drømmemannen? Hvordan bli attraktiv? Hvordan gjøre ham misunnelig slik at han skiller seg fra henne som han giftet seg med da han skilte seg fra deg og gifter seg med deg igjen?
Tipsene dreier seg imidlertid oftest om hvordan man ror i land skuta når man allerede er på date. Hvordan man kommer seg dit er fortsatt et mysterium. Her er det altså lite nyttig å hente, og jeg mistenker at listene ofte er skrevet av damer som får sving på kirkeklokkene bare ved å rette litt på utringningen.
I stedet for å bli bitter over dette, velger jeg å fokusere på at jeg også sitter på uante mengder tips som kan være gode å ha når det kniper. De dreier seg dog naturlig nok ikke om hvordan man får kjæreste, men hvordan man unngår det. For å øke troverdigheten opplyser jeg om at det er gjort god research. Altså:

Er du avstandsforelska? Skriv gjerne et 3-4 sider langt personlig brev om både hans og dine gode egenskaper. Skriv gjerne om natten, og lim for kosens skyld gjerne på en tegneseriestripe. Garanterer hetta-tilstand hos mottakeren.
Vær kresen. Færinger med egen pizzasjappe, bart og paranoiadiagnose er selvsagt ikke å forakte, men er du ikke forsiktig sitter du rett som det er i saksa med deig i håret.
Vær dum. Ingenting er så effektivt frastøtende som en stort sett enveis samtale, bare løftet ett hakk av enkelte usammenhengende setninger helt utenom tema.
Vær intelligent. Ingenting er så effektivt frastøtende som å kjøre i gang en kjempesamtale om kunst og litteratur, når han egentlig bare vil se fotballkamp.
Vær morsom. Da tramper du saftig og grundig inn på mannens område, har jeg skjønt.
Så til fjortistipset mitt: Forelsk deg hardt i en av kameratene til brodern, og heng på dem som et slips. Broderns irritasjon vil ganske sikkert spre seg til interesseobjektet med god fart. Som en bonus kan du prøve å velge en kamerat som din eldre, mer interessante søster, allerede er på god gli med. Legg inn litt slipspraksis ute på svaberget med dem også, og saken er biff. Hyppig praktisert omkr. 1995, med utelukkende knallsuksess.
Et ferskere tips: Heng gjerne masse med gutta, vær med på fisketur og tilby moderlige råd og lyttende ører. Da skal du se at du snart glir umerkelig over i kompis-boksen, og vips er du ikke regnet som hunkjønn i det hele tatt. Kanskje det mest effektive tipset jeg har, faktisk.
Til slutt et av mine trumfkort: Legg aldri skjul på dine bestemorvaner; det være seg strikking, kryssordløsing, yatzyentusiasme, avholdspraksis, og at du innerst inne syns at heisafester med sprudel både her og der egentlig er en ganske krampaktig form for sosialisering.

Enjoy. Kom gjerne med egne erfaringer hvis du har. Listen kan gjerne bli lengre! Verden er i desperat behov av bollebakende heltidstanter, og det går jo i vasken hvis vi skal begynne å gifte oss hele bunten.

Det ble visst litt langt.

Overraskelse

2007-07-24T13:17:00.000-07:00

Hallo igjen gamle blørn (krysning av blogg og ørn). Der rakk det nok en gang å bli lenge siden sist, men det får heller gå.

Jeg liker overraskelser. Jeg er helt klart over gjennomsnittlig interessert. Såpass at jeg ofte gjemmer små hyggelige lapper, penger, smurfefigurer og annet oppmuntrende på steder der jeg garantert vil glemme dem. På den måten får jeg meg en gang i fremtiden, for eksempel i november, en hyggelig overraskelse. Jeg fungerer sånn sett litt som min egen kjæreste, uten å utdype det bildet mer. (Aj aj aj. Nå fikk jeg først litt rare bilder i hodet, tett fulgt av en rekke "creepy gammel kattedame" - bilder. Ikke bra.)
Det som imidlertid har begynt å skje i det siste, er at jeg ofte blir oppriktig overrasket over meg selv, og ikke alltid i positiv forstand. Let me elaborate:

Jeg blir sint. Faktisk skikkelig hissig, av små ting som for eksempel at jeg ikke får av armlenet på en rullestol. Det er forsåvidt en irriterende situasjon, men poenget er at jeg tidligere har vært sint ca en gang hvert 5 år, og da i så stor, kontrolloverskridende grad at det går med servise, dører, bokhyller og tær. Jeg vet ikke helt om jeg liker utviklingen, og håper fysiosalen på Sunnaas slipper å bivåne en av mine agressive utblåsninger.
Jeg har et urovekkende personlig forhold til musikken min - og da mener jeg den jeg hører på, ikke den jeg lager. Skulle bare sette på en hjemmelaga mix-cd på jobben, for å få noe annet i bakgrunnen enn "absolute countryhits", og det opplevdes til min overraskelse graverende pinlig. Nesten nå-er-jeg-naken-pinlig. Kunne ikke bare skru av heller, for jeg hadde i forkant annonsert med brask og bram at: Nå skal dere endelig få høre noe bra!
Jeg fikk tre myggestikk på blåbærtur på lørdag, jeg som ikke har hatt myggestikk siden 80-tallet. Var jeg ute for tre mygg med dårlig smak? Tre overstadig desperate mygg? Var det en mygge-jackass-greie, eller er jeg rett og slett den nye gourmetmoten i myggeland? A la sushi. (Som jeg aldri har skjønt, hvis du lurte).
Det er plutselig langt over middels nydelig med en hund på fanget, oppi fjeset, på magen, eller i andre anbefalte koseposisjoner. Dette er absolutt overraskende, og i så måte gledelig. Har lenge fått negativ gåsehud av uønsket hundekontakt, og aner ikke når transformasjonen fant sted .
Knær kan bli utrolig lilla, bare man tryner hardt nok.

Åssen går det? Som hose i pose.

2007-06-11T14:32:00.000-07:00

Jeg kjenner på et behov for å lage en liten liste, for det er veldig lenge siden sist. Her kommer en riktig søt liten liste:

GRUNNER TIL AT LIVET ER NYDELIG AKKURAT NÅ:

1. Det er ingen bananfluer i leiligheten vår
2. Det er piano i leiligheten vår
3. Sola er varm og den bruner på kroppen
4. Jeg har vært på leirledersamling, vi la leiren i Guds hender, og vips var jeg hovedleder.
Jeg velger å tolke det som at Gud har tro på meg, og det kjennes bra:)
5. Vi har fliser og varmekabler på badet (ikke hengende tak og rød linoleum)
6. Det ligger ingen halvfulle gamle ungkarer på sofaen vår i helgene
7. Jeg sitter på soldekket over oslofjorden to ganger om dagen.
8. Better for you og Take me in med Kutless
9. Jeg skal på PLR i morra
10. Jeg har Jesus i hjertet og fred over livet.

Nummen og glad

2007-05-29T09:45:00.000-07:00

Nei og nei, nå har jeg vært slapp. Unnskyldningen er: Jeg har vært slapp. Nummen i hele venstre side, for å være presis. Det var hakket mer ekkelt enn moro, og pinse på Fangekasa hadde vært hakket bedre enn pinse på Ahus. Jeg tror til og med maten på Fangekasa ville vært hakket bedre, og det så skulle dreie seg om polarbrød med varm makrell i tomat på tube.

Uansett: Jeg er nå avnummifisert, det var hverken MS eller slag, antakelig bare stress. Resultatet: Jeg er i utrolig godt humør! (Bildet av tannkjøttsmilet skulle liksom illustrere det).Så oppe at jeg nesten vil si at det var verdt det. Ingenting er som en liten tur i kjellern hvis du vil bli takknemlig for livet. Jeg innrømmer at jeg en liten stund følte meg som på hoderegningsprøvene til Kjell Terje Holen i 1996: "Ja, ja. Der var tida ute, det var neimen ikke stort jeg rakk". Nå er det på'n igjen med friskt mot. Det hele fortjener et dikt, syns jeg:

Nå skinner solen på meg på meg

Jeg har ikke MS, tjohei tjohei!

Et egg er ikke en motorvei

Kan jeg få lov til å kysse deg?

Apropos drømmekvinnen...

2007-05-11T11:08:00.000-07:00

Med jevne mellomrom gjør drømmene mine noen høyst urovekkende krumspring, og i natt var tiden inne for nye sprell.
Jeg drømte at resten av fysioterapeutene på Sunnaas hadde kommet fram til at jeg desverre måtte henrettes. De skulle gjøre et show ut av det på Nesoddtangen, og jeg fikk beskjed om å møte opp 22.50 på fredag, huske å gå på do først (dere vet antakelig hvorfor...?), og å ha på meg lange benklær. (På torsdag hadde vi undervisning med hygienesykepleier, som understreket viktigheten av lange benklær ved bruk av treningsapparatene.) Resten av avdelingen gledet seg sykt, og skjønte ikke hvorfor jeg var så lei meg...
Det var i det hele tatt en absurd opplevelse. Jeg skulle faktisk korsfestes, men opplevde aldri selve handlingen. Som en bonus fikk jeg med meg at de andre fysioterapeutene matet noen røde geiter med kaviar, på vei ned til "showet".

Vil helst ikke begi meg inn på tolkninger av denne, men føl dere fri...

Er det bare meg som er såpass syk i hodet at såntno dukker opp om natta? Har hatt andre weirdodrømmer om bl.a musikklærere i hundehuset og om Jesus som kommer igjen i blåstripete pysj og folkevognboble....
Noen bedre?

Drømmekvinnen

2007-05-06T09:42:00.000-07:00

Ettersom forrige innlegg hadde relativt høy "jeg er en dust"-faktor, velger jeg i dag å kline til med en liten dose selvskryt. Jeg har nemlig funnet ut, via en høyt respektert kjærlighetstest, at jeg faktisk kan briske meg med tittelen "DRØMMEKVINNEN". Sier meg fornøyd med det, og ser fram til å bli oppdaget. Hvordan var det Henrik? Hva fikk du?

Fler som vil prøve? Hvis noen andre kommer gjennom nåløyet, kan vi jo danne en eliteklubb:

http://test.nrk.no/nrk2006/

Musa i søplekassa.

2007-05-02T10:29:00.000-07:00

Jeg har fått noen tilbakemeldinger på forrige treningstips, der jeg blant annet nevner den gode gamle leken "Musa i søplekassa". Det viser seg at ikke alle har den i leke-reportoaret sitt. Forklaringen kan kanskje være at den befinner seg i samme kategori som "jordskjelv på trampolina", "apetrærne", "deichmanske-monster", "bjørner i romskip", "revesaks", "skoleken" og "nakenleken". Dette er riktognok et knippe svært forskjellige leker, men de har allikevel en fellesnevner: De oppstod i Barbølskroken og forlot den vel heller aldri. Skjønner ikke det?

Enkelte av disse lekene fungerer vel av ulike grunner dårlig etter fylte 14, men andre fortjener en virkelig en renessanse. Vurder selv:

Musa i søplekassa: Min store stolthet av en lek, som jeg fant på da jeg var 4. Dere trenger en søplekasse av den gamle, grå, pæreformede sorten (fortrinnsvis uten søppel), der det går an å ta av fronten.

Én roper "fus for å være mus!" og setter seg inni søplekassa. Resten stiller seg på rekke 3-4 meter unna, gjerne på toppen av en bakke. "Musa" begynner, uvisst når, å banke stille på søplekassefronten fra innsiden, og så hardere og hardere til den gir etter. Resten løper alt de har nedover bakken, og "Musa " skal ta dem.

Jeg innser nå at det er en liten logisk brist i plotet, i og med at den som ble tatt skulle være mus, og alle ville jo være mus. Men vi skjønte det heldigvis ikke selv, og løp for livet som aldri før.

Jordskjelv på trampolina: En grav alvorlig og sørgelig lek, der Rachel og jeg rett som det var begynte å gråte på ordentlig. I korte trekk: én er jordskjelv (hopper). Den andre får kjøkkenskap og biler i hodet og dør. Her er det viktig å huske fra gang til gang hvem som fikk lov å dø sist gang, så det blir rettferdig.

Apetrærne: Her sier egentlig tittelen alt. Vi er aper i trær. Trærne må være unge bjørker med sprett i. Klatre 3-4 m opp i hvert deres tre, få sving på treet og sleng dere til neste tre. Mamma fikk vite om denne leken i fjor, og tok det ikke pent.

Deichmanske-monster: Som vist øverst på siden. En relativt ny lek, bare ca 2 år gammel. Den ene stiller seg uventet i viste utgangsstilling, ser ser skummel ut og brøler. Den andre skal ikke miste fatningen, men gjøre det samme tilbake. Den som gir seg er en lort. Leken har en bra bakgrunnshistorie hvis noen er interessert.

Bjørner i romskip: Denne fungerer best i laftehytta hos oss. Velkommen skal dere være. Hver seng er et romskip. Du er en bjørn. Kvistene på veggen er kontrollknapper med varierende egenskaper. En lek med uendelige muligheter.

Skoleken: Alle legger skoene sine på trampolina, og så skal alle hoppe febrilsk til det bare ligger igjen én sko. Eieren har vunnet. Det er ikke lov å sparke i skoa! Fy fy.

Revesaks: Nok en trampoline-lek. "Reven" sitter og bruker beina som saks, de andre hopper. "Reven" skal fange de andre i saksa så de tryner.

Nakenleken: Muligens kronen på verket, dog ikke uten traumatiske minner. Dette er enkelt og greit en form for sisten, der man, ta daa: skal være nakne. Og det betyr helt nakne. Det hjelper ikke om du har på deg brudepike-sokkene med påsydde silkeroser. Alt skal vekk.

Jeg ser at en del av disse ikke egner seg i Frognerparken.

Til slutt en gladmelding til Henrik, som i dag kunne rapportere at han har tatt treningstipset mitt på alvor, og slått til med en omgang Antonius. Sånt blir man hedersmann av. Det var bilde i profil du ville ha?

Hvem stakk av med økonomi-genene mine?

2007-04-25T09:11:00.000-07:00

Så har det skjedd igjen. Forresten, jeg tror det er ny rekord. Ikke bare er jeg fullstendig blakk, men jeg er fullstendig blakk SJU dager etter lønningsdagen. Hvordan er det fysisk mulig? Har jeg et antioverlevelsesinnstinkt?
Altså, selve regnestykket er enkelt: 12000 inn på konto. 3300 til husleie, 4500 til depositum til ny leilighet, 1700 til ny mobil (den gamle døde en brå og traumatisk død etter at tanteungen min var bilsjuk på den.) 250 til telefonregning, mat i en uke, en idiotisk shoppingrunde på lønningsdagen og wupps, det var det. Jeg kan godt argumentere fint for at jeg er uskyldig og livet er urettferdig osv. Dog taler det ikke helt til min fordel at jeg hverken har sparekonto eller krise-norgesglass under senga (altså: til nød-penger).
Nå sitter jeg her i sekk og aske og spør meg et av livets stadig viktigere spørsmål:
Hvor mange tomflasker har jeg? Er det noen andre som har tomflasker?

Ingen topper Jesus

2007-04-21T01:48:00.000-07:00

Som tidligere nevnt: Ingen er en hedrere hedersmann enn Jesus, men det fins jo uten tvil fler hedersmenn. For eksempel min gode fetter Olaves, som herved har vunnet en ukes ære øverst på bloggen. Ikke bare svarte han uangripelig tilfredsstillende på onsdagens spørsmål, men han kastet alle pinseplaner med kone og barn på båten, for å synge med meg på Ungdomsfestivalen på Fangekasa. Det står det respekt av, og jeg er uendelig takknemlig.

Likevel: Jeg har på ingen måte bytta ut Jesus, hvis noen skulle stusse på det. Det er som ellers i livet. Han er der alltid, selv om vi ikke ser ham hele tida.

Og Henrik: Ikke fortvil. Det kommer flere sjanser til å være kjekk i profil øverst på Snilesida. Smisking hjelper.

Mer eller mindre dype spørsmål på en onsdag.

2007-04-18T12:16:00.000-07:00

Dette lurer jeg på i dag. Gode svar kan kvalifisere til en omgang som Ukens Hedersmann?

Hvorfor det på død og liv må være slemme menn i Oslo, slik at jeg ikke kan sove ute, oppi de blå blomstene i haven
Hvorfor ikke bare én, men to gamle damer (tydeligvis med kassadama som viktigste sosiale kontakt) kom før meg i butikkø-og jeg skulle rekke bussen veldig.

Hvorfor jeg er forfulgt av bananfluer. De surrer frem hver kveld når jeg skrur på nattbordslampa. Jeg tok det ikke personlig da jeg bodde på låven. En låve er en låve, og jeg holdt pusten og løp gjennom svermen som bodde utenfor døra. Jeg mistet bare besinnelsen én gang, og brukte en hel flaske hårspray, i mangel på noe annet. Bananfluene overlevde, og døra ble ganske blank. Nå lever jeg i håpet: Den nye leiligheten jeg flytter inn i er ganske så nyoppusset, og naboene har statuer i hagen. Statuer må vel telle positivt?

Hvorfor ikke alle har lyst til å være med til himmelen?

Hvorfor legene på jobben tror jeg er flink, og spør hva jeg mener om ting.
Hvorfor lillebror Trygve skal gifte seg før meg. Snakk om å snike i køen.

Hvordan jeg i all videste verden har greid å få igjen nesten 11000 på skatten.

Hvorfor Respons-sjampo er borte.

Hvorfor jeg har lyst på nye klær når jeg har i hvertfall 8 pappesker fra før.

Hvorfor jeg må ha penn og papir og et stille rom for å kunne uttrykke meg noen lunde intelligent.

Om det fortsatt er noen som på ramme alvor bruker helsetrøye (bortsett fra Henrik).

Hvordan det er mulig å uheldigvis få trusa utenpå skjorta tilnærmet daglig. (Ja - jeg har konkrete eksempler i nær omgangskrets).

Hvor det har blitt av "To hus tett i tett".

En helt vanlig ettermiddag med Henrik

2007-04-14T07:08:00.000-07:00

Jeg er fortsatt i perlehumør, etter en alle tiders ettermiddag, kveld og natt med (altså; sammen med) Henrik på fredag (Bildet: Henrik og Morfar i partystemning, hver på sin måte. Morfar har forøvrig ikke noe med fredag å gjøre). Planene var i utgangspunktet ytterst løse. Vi skulle spise i kantina på MF, se om det gikk no bra på kino, og til slutt sove hos meg. Jeg vil nå presentere et sammendrag av bevgivenhetene:

- Henrik sniker seg innpå meg bakfra på Aker brygge. Jeg registrerer at han har anlagt bart. En langstrakt, frynsete trønderbart. Jeg overrekker ham et vaffeljern for tort og svie.

- Kantina på MF er stengt, og vi finner en italiensk restaurant som viser seg å være det perfekte sted for en romatisk date. Høye, levende lys, dempet belysning, digre pepperkverner osv. Etter et raskt overblikk slår vi fast at vi skiller oss noe ut, ettersom resten av gjestene er litt finere på håret enn oss. Vi er i tillegg på fnisern. Kelneren er stram og dresskledd, og uttaler alle rettene med overdreven italiensk aksent (antakelig fordi han er italiensk, konkluderer vi med litt senere). Kort fortalt: Gjestene på bordet ved siden av flyttet seg, kelneren ble strammere og strammere om nebbet, og maten var helt nydelig.

- Vi bestemmer oss for å gå ned på Aker brygge for å kjøpe hårvoks til Henrik. På veien hører Henrik på Grace Kelly/Mika på Ipoden min, med tilhørende moves. Vi treffer en gammel kjenning av Henrik, som han ikke har sett på noen år. Samtalen dreier seg stort sett om Henriks fascinasjon over en skatende dverg han nettopp har fått øye på. ("Oi! Der er det en DVERG som skater! Sa jeg det kanskje litt høyt?")

-Vi løper over de brolagte dumpene på Aker brygge. Det er helt utrolig gøy. Prøv det.

- Henrik flørter med butikkdamene på HM og ICA.
HM: Hun opplyser om at de tar Euro, det ender med en spøkende kommentar om at Henrik ikke er svensk selv om han har sånn bart. (Ok...den var det jeg som dro igang...)
ICA: Vi er nok en gang på fnisern. Henrik tømmer handlekurven ved å snu den opp ned på rullebåndet, med brus og det hele. Butikkdama også på fnisern. Henrik skrur på sjarmen og bemerker hvor kjapp hun er til å slå inn varene, samt at han vet hvordan det er, for han har selv sitti i kassa. For de som lurer, var HM-dama angivelig penest.

- Vi hisser opp ekspeditøren i en Mobilbutikk ved å snike inn hetskommentarer om NetCom.

- Jeg har en seriøs og fortrolig samtale om øynene mine med dama på Brilleland, uten at jeg egentlig har noe der å gjøre. Henrik vil gjerne ha en synstest, men det er for sent på dagen.

- Stemningen er fortsatt høy inne på kinoen (The Departed, en ganske festlig film, bortsett fra at alle dør). Vi ler mye, båder der det passer og der det ikke passer. Vi syns selv det var verdt pengene; er mer usikker på hva resten av kinosalen syns. (Ok. Vi har nok selvinnsikt til å skjønne at vi antakelig var litt til irritasjon, men av og til blir det bare sånn)

- Fortsatt i mafia/politi-jakt stemning skal jeg snike meg ubemerket inn på Jensens Biffhus for å tyvlåne do. Det viser seg at dette er et lite imtimt sted, der de ønsker deg velkommen i døra (altså, selve restauranten, ikke doen). In the heat of the moment går jeg bare rett forbi, og inn på do. Jeg merker at de ikke er helt fornøyd med det. Forøvrig er Jensens Biffhus den stolte eier av en helt fantastisk dopapir-dispenser. Papiret kommer ikke ut på undersiden av rundingen, men midt på, som en sammenkrølla mark. Tar masse papir. På vei ut kommer en sevitør mot meg. Kanskje skal han bare spørre om jeg vil ha en meny, men jeg velger å tolke det som en trussel, og strener ut på gaten og inn i skyggene.

- Henrik danser hiphop oppover mot banen, til musikk fra kafeene. Jeg tør ikke, men blir med å hoppe på de hvite stripene i gangfeltet.

Jeg ser nå at vi hadde det morsommere enn jeg har greid å gjengi, men det får stå til. Dagen fortjente en plass i bloggen.

Lenge leve copycat-humor

2007-04-11T09:20:00.000-07:00

I likhet med min bror (fler av mine brødre, når jeg tenker meg om), har jeg en dyp forkjærlighet for å si om igjen det andre har sagt før, og på den måten slippe å finne på gullkorn selv. Her kommer en liste over yndede og velbrukte (til dels oppbrukte) sitater:

Hun fløy til værs (Hakkebakkeskogen)

Jeg har rett til å si goddag til min lille hund (Asterix)

Jeg er egentlig mett (Nissene på låven)

Ska jag sticka kniven i dej, va?! (Madicken)
(Det har aldri vært vellykket å bruke dette. Folk ser bare forskrekket på meg. De kan vel ikke sin Madicken, da...)

Jeg har alt jeg trenger, både pistol og penger (Platposen)

Noe så vellykket! (Kjetil & Kjartan show)

La det falle (Asterix)

Hold dej i spiskroken (Saltkråkan)

Hvordan går man sånn derre fiskepinner? (Olaves på påsketur)

Det virker ikke hver gang (Asterix)

Vi kan vel ikke TA han? (Pippi)

Oi. Tok De den? (Den spanske flue)

For de ække der lenger nå (Olsenbanden)

Det skal være salutt (Karlson på Taket)

Jeg trenger en rompe til lammet mitt (Henrik)

Men ordning på mina grejer, det har jag i alla fall (Madicken)

Men det skal vel ikke gå ut over meg? (Trond Viggo)

Du trenger ikke rope sånn, for du skremmer Idéfix! (Asterix)

Fillemus (Hanne; men det har gått opp for meg at dette egentlig stammer fra Hakkebakkeskogen)

Livet er et rottepes

Jeg tar også imot flere gode sitater med takk. Det blr aldri for mange.

Jeg er et teknisk vidunder

2007-04-09T09:02:00.000-07:00

Juhuuu! Endelig - på tredje forsøk - greide jeg også å lage meg en sånn quiz. Nå må dere ta den, ellers blir jeg lei meg og tror at ingen liker meg (Syns det var en litt bedre trussel en den Carl Steffen gravde fram).

http://www.quizyourfriends.com/quizpage.php?quizname=070409092021-142333

Til slutt en avskjedssalutt til påsken:

Påskeharen har hoppet sin vei
Av marsipan er jeg grundig lei
Men Jesus er fortsatt død for meg,
og oppstått igjen. Hurra og hurrei!

En elefant kom marsjerende - don't try this at home

2007-04-01T06:28:00.000-07:00

I dag har jeg hatt "En elefant kom marsjerende" på hjernen lenge. Jeg har dermed fått tid til å gå i dybden på denne barnesangen, og virkelig reflektere over innholdet. Hva er det som gjør denne sangen så slitesterk? Den har overlevd generasjon etter generasjon. Den dag i dag synger lettmanipulerte tanter seg opp til "19 elefanter" med elefantstemme og elefantgange (ikke et tilfeldig valgt eksempel).

Elefantgange? Det oppnås ved maksimalt lange og brede skritt, gjerne med litt bøyde knær. Matchende armbevegelser etter behov.

Men tilbake til sangen:
Selve teksten fikk meg i dag til å spørre meg selv: Hva er det vi serverer våre barn? Den representerer jo et fullstendig forskrudd virkelighetsbilde. Forfatteren har ikke engang prøvd å gjøre det mer troverdig med, skal vi si, "en elefant kom balanserende". Neida, her kliner vi til med brask og bram, og lar opptil 19 elefanter marsjere bortover edderkoppens fine spinn. Lignende tekster ble skrevet i røykfylte lokaler på 70-tallet.

Jeg vil oppfordre til å aldri bruke sangen uten å legge biologiske fakta om elefanter og edderkopper på bordet. Det kan nemlig få tragiske konsekvenser, det er jeg overbevist om. La meg legge fram et hypotetisk scenario:
Lille Reinert klatrer opp i et tre, og sitter der og gynger og koser seg en stund. Så med ett får han øye på en tynn, skimrende tråd som strekker seg fra treet og bort til neste tre. Langt bak i bevisstheten begynner velkjente strofer å surre: "en elefant kom marsjerende..." En elefant?, tenker Reinert. Tåler den en elefant, så tåler den vel meg? Du kan selv tenke deg resten.

Hvor vil jeg med dette? Jeg er neimen ikke sikker. Vet bare at jeg, etter 19 animerte vers, er klar for å legge sangen bak meg for en stund. Jeg er også interessert i å få en fysikers vinkling på det hele. Kunne det vært mulig, med riktig vektarm, riktig spenning i tråden, riktig plassering av elefanten osv, å sette en elefant på en edderkopp-tråd? Eller 19? (Det ville i så fall kreve en usannsynlig lang tråd, men det er en annen sak. Eller marsjerte kanskje ikke alle 19 over samtidig? Kanskje de gikk en og en? Det sier sangen ingenting om).

Magnaer

2007-03-25T10:50:00.000-07:00

Tenkte jeg skulle følge opp Rachels innlegg om berømte Racheler. Jeg har ikke så mange berømte Magnaer å skilte med, men det jeg har er bra. Her kommer et knippe:
Magna Barbøl. I egen høye person. 1.77 faktisk. I motsetning til Rachel, slenger jeg all høflighet til side, og setter meg selv øverst på lista. Jeg er jo unektelig vakker, gjennomklok, passe tykk og i min beste alder. (Dog muligens en smule oversukret på dette bildet...)

Honda Magna - verdens råeste motorsykkel :)
Hvor fantastisk er ikke denne klubben! Den er for eiere av Super Magna - Honda Magna utgave fra 1987-88.

Ok. Måtte ha med en sykkel til. Denne var nesten enda bedre. Kjenner at jeg skal ha sykkellappen, ja.

Og heisann! Der var det en Magna-klubb til! Juhuu! Hvis dere ser hva det står, så beklager jeg på-kanten-assosiasjoner. Hvis dere ikke ser hva det står - like greit.
Og til slutt; kanskje det beste: Tadaaa! Magna-røyk! Skal dere endelig røyke, røyk i så fall med stil.

Tidenes hatt og farvel til Sven O

2007-03-22T10:34:00.000-07:00

Først: Håper ikke det luktet blasfemi av å bytte ut Gullars med Jesus. Jeg ble bare plutselig oppmerksom på at bloggen min har vært sørgelig fattig på det viktigste i livet mitt, for ikke å si DEN viktigste. Og hvem er vel en hedrere hedersmann enn Jesus? Han har gitt meg alt jeg har, og uten Ham er jeg ingenting. Og det er en tanke jeg blir glad og takknemlig av! Mange tror nemlig jeg er småsuicidal når jeg sier sånt...

Det er jeg ikke, hvis du lurte. Tvert imot! Det er så mye man kan bli glad av i løpet av dagen. Ta i går for eksempel: Trøtt og uggen strener jeg av banen på vei til jobb, og hva ser jeg? Ei skikkelig oppstasa vestkantdame i kategorien pels&puddel. Hun hadde riktignok ingen av delene med seg, men derimot en oransj fleecebøttehatt med blå katter på. Hva gir du meg? Dagen var reddet. I mangel på bilde av hatten, får dere en puddel.

Så til det poetiske hjørnet, i dag viet en som kanskje innerst inne var en hedersmann. Jeg kan si så mye som at det ikke er Jesus:

REQUIEM
Hva skal Se og Hør gjøre no?
Takk og farvel, Sven O.

Til slutt, listen. Pål advarte meg her om dagen om at barna mine antakelig fortsatt kan gå inn på denne sida om tjue år. Derfor går jeg bort fra "ting jeg driter i", og skriver heller:

TING JEG GIR EN GOD DAG I

1. At jeg blir nærmere 1.85 i høyhælte sko

2. At det muligens ser underlig ut å gladdanse i Frognerparken når det kommer en gladsang på ipoden

2. At sokker selges to og to like

3. At å lese rosa paperbacks på bussen kanskje ikke utstråler intellekt

4. At det er in med minimalistisk stil

5. At mobilen min er fra før MMS-tiden

6. At det er gamlis å løse kryssord

7. At det kan komme båter og måker og svaner og ta meg når jeg svømmer rundt øyene på hytta

8. At det egentlig er litt greit å følge med på nyheter og politikk

9. At barnebøker egentlig er for barn

10. Sven O generelt

Hengenese

2007-03-19T10:45:00.000-07:00

For å begynne med overskriften: Min kjære bror viser til høyre en øvelse for å unngå denne tilstanden. Kommer tilbake til emnet.

Jeg vil begynne med en liten oppklaring av forrige innlegg. Muligens unødvendig, men så slipper jeg i hvert fall mer mas fra Henrik. Det påstås nemlig at det ikke var noen sammenheng mellom mitt forhold til det abstrakte og diktskrivingen i 1998. Så hvis noen lurte: Nei, jeg skrev ikke seriøst dype dikt. Det var bare meningsløst vas. At leserne allikevel fant det meningsfylt, eller i hvert fall prøvde, gjorde meg for evig skeptisk til abstrakt kunst. Jeg har en snikende følelse av at det bare handler om å virke lurere enn man er.
For å utdype dette, vil jeg presentere et dikt fra 1998. Det beste er at norsklæreren gikk på limpinnen og leste det høyt i klassen...

UTE AV LIKEVEKT
Alle stirret på dama bakerst i bussen.
Det var noe
foruroligende.

Noe
likevektsforstyrrende.
Alle stirret.
Ikke på den høye lua.
Ikke på rumpetaska.

Heller ikke på tightsen

med banan-trykk

faktisk.
Det var nesa.
Dama bakerst i bussen
hadde hengenese.

Hvis noen, i motsetning til meg, skulle ha en forkjærlighet for den abstrakte verden, tar jeg gjerne imot tolkningsforslag.

Jeg harn ?

2007-03-15T11:52:00.000-07:00

Ja vel? Har alltid lurt på hva den som harn egentlig har. Har aldri vært god på det abstrakte. Prøvde meg litt med noen dikt om stjerner og evighet (helt uten betydning) i 1998, men det var ikke noe gøy. Alle bare nikket ettertenksomt for å signalisere: Dypt, men jeg skjønner.
Så - vet ikke hva jeg har, men jeg kan jo følge instruksene likevel. Instrukser er deilig konkrete.

Regler:
Skriv 6 ting om deg selv
Skriv reglene i samme post
Si fra til 6 stykker at de harn

1. Jeg går rundt og skryter av at jeg er jeger, men alt jeg noensinne har skutt er en trost. Dog en vakker trost.

2. Jeg badet månedlig fra juni 1997 - juni 1998.

3. Jeg er Varg Veum - fan

4. Jeg er sint ca hvert 5. år. Da mister jeg til gjengjeld all kontroll. Kan knuse vinduer, si hårreisende ting veldig høyt, og slå hardt.

5. Lærere på Sygna er fortsatt salige i sin tro på at jeg heter Magna Sofie Barbøl, etter at jeg signerte samtlige stiler og prøver med det i 2. kl.

6. Jeg har i en uke virkelig følt meg på høyden, etter at veilederen min, i plenum på et teammøte, bekjentgjorde at jeg er "ikke grønn i det hele tatt".

Ny spalte og litt psyk-humor

2007-03-14T11:44:00.000-07:00

Først vil jeg oppfordre alle til å kose seg litt med linken min til "Perler for svin". Mye bra! Jeg lo høyt alene av stripa over (Vi som er innafor sjøl kan tillate oss en smule psykiatrihumor, vet du).

Som dere ser til venstre, er jeg i gang med en ny spalte. Den vil ikke ha noen som helst fysioterapeutisk kompetanse som grunnlag - mer basert på mine daglige treningserfaringer. Kom gjerne med innspill og ønsker om tema, eller del egne erfaringer.

Under treningsspalten ligger et rørende bilde av Gullars. Dette har jeg også planer om å gjøre til en spalte i bevegelse. Ukens hedersmann er dog en rimelig høy tittel. Hvem gjør seg fortjent til den?

Gi meg negrene tilbake!

2007-03-09T10:40:00.000-08:00

Tiden er inne for en ny liste. Jeg går rett på sak:

ORD SOM ER PÅ VEI UT SOM JEG GJERNE VIL HA INN IGJEN:

1. Sporenstreks
2. Neger
3. Bergtatt
4. Fordum
5. Huskestue
6. O-fag
7. Fordundre
8. Nesestyver
9. Hurramegrundt
10. Harnisk
11. Maroder
12. Trekkbasun
13. Fleskefett

OK. Ser at enkelte av disse krever en forklaring

1. For det første et deilig ord, og det er praktisk å ha noe som er raskere enn "straks". Maseprogresjon lissom.

2. OK. Er klar over at jeg er på gyngende grunn her, men det er så slitsomt med hele prøve-seg-fram-remsa med "fremmedkulturell? fjernkulturell? afrikaner? mørkhudet? tredjegenerasjonsinnvandrer? våre nye landsmenn? (Kanskje den mest patetisk overhyggelige av dem alle). Hvorfor ikke kalle en spade for en spade og en neger for en neger og en hottentott for en hottentott i beste trivelige Egner-ånd. Jeg er ikke rasistisk, bare praktisk. Og negerdokka mi vil for evig forbli Negerdokka.

3. Fikk anledning til å bruke dette ordet etter konserten til Hanne og co på søndag. Kjente at jeg likte det.

4. Ah. Elsker det ordet. Lukter av svunnen tid da folk var kloke, damene gikk i pene kjoler, alle red på hester og det fantes drager og enhjørninger. Eller 1984, da alt var trygt og det luktet modellleire av hendene mine og mamma var diger.

5. Et herlig kaotisk ord som gjerne kan brukes i både positiv og negativ sammenheng. Pappa bruker det ofte med "da skal jeg hilse og si..." i samme setning. Med suksess.

6. En viktig del av kulturarven.

7, 8, 9,10 og 11: Rett og slett ord som er gøyale å si. Krydder i hverdagen.

12: Tusen ganger morsommere enn "trombone".

13: Igjen: La oss kalle en spade for en hottentott osv. En så herlig ærlig betegnelse på en matrett finner en neppe i det moderne kjøkken.

Hvilke ord har DU på lager? Jeg er nysgjerrig! Samler gjerne på fler.

Moralen er: Spis fisk

2007-03-06T14:20:00.000-08:00

Så mangt kan komme opp rundt et kafébord. På lørdag greide en digresjon på fascinerende vis å snike seg inn i samtalen, uten at noen vet (eller noensinne vil finne ut) hvordan den kom dit. Dessuten lærte jeg noe nytt, som jeg antakelig kan vokse på som person - hvis jeg drar den langt, og overtolker noe voldsomt. Heikki, kjæresten til Sunniva) kunne fortelle, at en gang for lenge siden døde hele befolkningen på Grønland ut, bare fordi de ikke spiste fisk! Alle kuene døde også, men jeg fikk aldri vite hvorfor; bare at de var veldig små (Her så jeg mitt snitt til å briljere litt med fordums bio-kunnskaper. Dyr på værharde steder har kortere bein og mer pels osv).

I ettertid har jeg tenkt en del på dette. Grønlandsfolka kunne antakelig bare stikke fiskestanga ut av kjøkkenvinduet (evt iglooåpningen) og dra opp, tja, skrei f.eks. Men nei. Kanskje struma var in? Det er slett ikke utenkelig. Store, oppblåste ballonger på kroppen slår an den dag i dag. Eller kanskje det var religiøst betinget. Kanskje var fisken for grønlenderen hva katten var for egypteren? Kanskje får vi aldri vite det.

Men så var det dette med kuene. De ville vel ikke bare dø bare fordi folka døde? Eller kanskje var det akkurat det de gjorde. Vi vet jo alle at fordums (Ooo. Andre gang jeg bruker det ordet. Skal bruke det i neste innlegg også. Følg med.) bønder var tettere knyttet til dyra enn bønder flest er i dag. Kanskje døde de sympatidøden som hos et gammelt ektepar.

Det er en mulighet, men antakelig var det dette som skjedde: I det grønlandske klimaet lønnet det seg som nevnt å være en liten ku. Survival of the smallest. Små gener ble ført videre. Kuene ble mindre og mindre, helt til grensen var nådd: Nylig nedkomne kuer kunne ikke lenger finne kalvene sine. I panikk kravlet de rundt og lette, og trampet uvitende sine egne loppestore kalver ihjel.

Trist men sant. Antakelig.

Ikke akkurat queen of the Rullestol.

2007-02-28T11:11:00.000-08:00

Gram i hu (hva betyr gram?) har jeg innsett at størrelsen på overarmene mine er i ferd med å bli et problem. Og ikke fordi det er for langt rundt, for å si det sånn... Det vil si - jeg har i lang tid vært oppmerksom på at jeg ikke er den sterkeste kniven i skuffen, men jeg har klart meg bra. Jeg har ikke latt det få styring i livet mitt.

Jeg sitter her alldeles mørbanka i armer og skuldre, etter pinlig lite strev. Det virket i hvertfall ikke så ille mens jeg holdt på. I går var jeg nemlig med på rullestolteknikk-gruppe på jobben.Det er egentlig for pasienter i rullestol, men jeg er for tida innmari gira på å prøve det pasientene gjør sjøl. De skal jo ikke ha all moroa, lissom! (Nei da. Men da vet jeg hvor tunge øvelsene er, hvordan det kjennes, hvilke muskler jeg bruker osv.)

Jeg ble selvfølgelig ivrig, særlig da vi skulle lære å kjøre i nedoverbakke på bare bakhjulene (Noe som også innebar tilsvarende oppoverbakker etterpå). Jeg hadde ikke lært vippepunkt ennå (balansere på bakhjulene, fortrinnsvis uten å dette på bakhodet), så det gikk ikke så veldig bra, dog litt bedre fjerde gang enn første gang. Pasientene cruisa nedover som om de ikke skulle gjort annet. Flere av dem kjørte også opp og ned trapp, men jeg trur jeg må jobbe litt mer med vippepunket og overarmene mine før jeg våger meg på det. Vel - pasientene mine slår meg ned i støvlene, men nå har jeg i hvert fall vippepunktet inne. Har ikke stålkontroll, men jeg greier det!

Litt selvtillit i hverdagen er ikke dumt, for i dag ble jeg nok en gang slått ned i støvlene av en pasient. Vi hadde dips-konkurranse (løfte og senke seg mellom to stenger) , og jeg sleit som en veskehund. Han var fornøyd; jeg litt mer innbitt oppmuntrende. Nei, dette kan ikke fortsette. Prosjekt armer er i gang. Hvis fremgang mot formodning skulle oppstå, skal jeg si fra

Barne - TV

2007-02-25T08:29:00.000-08:00

Oooo. Jeg fant noen deilige linker. Når jeg først er inne i barndommens verden og sånn:

Streken: http://www.youtube.com/watch?v=-QxkipQ0duM

Gullars stjeler kake: http://www.youtube.com/watch?v=DhJfkDFsBJc

Fragglene: http://www.youtube.com/watch?v=nErtWQb98ho

Colargol: http://www.youtube.com/watch?v=2nEwKbv5aBk

Barnetv-intro, julen 1987: http://www.youtube.com/watch?v=T4cEiFslo6U

Portveien-intro m/nydelig hallodame: http://www.youtube.com/watch?v=0JCRVhI7oNI

Barndommens unødvendige minner

2007-02-24T03:45:00.000-08:00

Mmm. Lørdag. Solen skinner, pysjbuksa er på, og det ligger nok en gang en bakfull mann på sofaen i stua (Ja: på den sofaen som jeg nettopp har vasket trekket på...) Med andre ord: Alt er i sin skjønneste orden.
Selv om det ikke er så lenge siden sist jeg var her inne, føler jeg tiden er inne til en nytt innlegg. Det er grenser for hvor lenge Orlando Bloom kan være det første folk ser på bloggen min.
Siden sist har jeg hatt en nydelig uke. Folka på jobben har ennå ikke oppdaga at jeg egentlig ikke kan noe, og i går hadde jeg min første behandling fra ende til annen, helt alene. Det gikk bra! Hadde en C7-skadet (ingen funksjon ca fra armhulen og ned) bl.a. oppe på alle fire med armhevninger. Det er bare så utrolig at det faktisk går an. Ellers plasker jeg rundt i varmtvannsbasseng, dilter etter veilederen min, eller prøver å få dreisen på datasystemet.

Nytt av uka er også at jeg har begynt på Pilates. Irene instruerer, og Anne-Kathrine, Julia og jeg blir spreke. Skikkelig fit lissom. Jeg har tro og forventning til opplegget. Ikke på samme måte som til Gud, men på en fornuftig, jordisk måte. Pilatesen kan antakelig ikke hindre at Merkur faller i hodet på meg (hvis det skulle finne på å skje), men jeg kan bli spart for prolapser og betennelser både her og der. Å ligge med Merkur i hodet med eller uten prolaps utgjør kanskje ikke den store forskjellen, men jeg velger allikevel det siste. Det er en prinsippsak.

Til slutt: Dagens liste:

DETTE HUSKER JEG FRA BARNDOMMEN. ANER IKKE HVORFOR.

1. Shortsen Ståle Arnesen hadde på seg i gymmen i 1. klasse.
2. Hele teksten på "Vesle Jumbo, vesle Sambo og Amandus dokkemann".
3. Sporet under de røde gummistøvlene mine (str 32) .
4. Dørene i Dragsjøen hos Doris og Harald Havdahl, ikke noe annet av hytta.
5. Hva Andreas hørte på da han vasket bilen en sommerdag i 1990 (Reidar reiser snart).
6. Hvilke sjampoer vi hadde hjemme på 80-tallet. Hvor er det blitt av Jane Helen, Respons og Timotei?
7. Et uvisst antall replikker fra Fragglene.
8. Hva Henrik fikk til 4årsdagen (en bok om pingvinen Pablo, som frøs så fælt i isødet. Han prøvde å sette en kakkelovn i igloen sin, men den smeltet. til slutt seilte både han og kakkelovnen i et badekar til syden. God bok)

Noen som har tilsvarende unyttige minner?

Tilbake til 15, bortsett fra at jeg egentlig aldri var der.

2007-02-21T09:55:00.000-08:00

OK. Det må fram.
Jeg har bestemt meg for at denne bloggen ikke skal stille meg i et ufortjent flatterende lys; målet er et realistisk bilde. Dette blir et avsnitt i den ånd, og dermed tilsvarende pinlig. Temaet kom opp da Rachel feiret bursdag den 14., og enkelte reagerte med svært overraskede (ikke på en god måte) uttrykk. Det var da det gikk opp for meg: Dette er ikke bra. Jeg er tross alt ikke 15.

Her er saken: Når du går inn på kjøkkenet i kollektivet vil noe umiddelbart fange oppmerksomheten. Begge kjøleskap er nemlig tapetsert med menn av typen filmstjerne. Første gang jeg så det, tenkte jeg: OK, voksen dekorasjon får man si... Jeg var aldri den typen fjortis som leste TOPP og hadde New Kids on the Block fra alle vinkler på veggen. Jeg hadde små hunder, Valgjerd og Jesus. For dere som har sett jenterommet mitt i Enebakk og observert en Orlando Bloom - kalender i A3, vil jeg si til mitt forsvar: Den var julegave fra Bente. Jeg blir varm om hjertet av å se den og tenke på min gode venn som kjøper gaver til meg.

Tilbake til kjøleskapet: Min kvinnelige medkollektivbeboer var svært godt fornøyd med dekorasjonene, og jeg holdt mine prektige kommentarer for meg selv til fordel for det gode førsteinntrykket. Ettersom ukene gikk begynte en uro å trenge seg fram i meg: Hvem er disse ansiktene som møter meg hver morgen? Skaden var skjedd: Jeg var engasjert i kjøleskapsbildene.
Det som slo meg var: De er jo så gamle! Jeg mener, Johnny Depp og Brad Pitt er neppe mer enn 5 år yngre enn mamma. Bruce Willis er antakelig like gammel som mamma, og Harrison Ford er da langt over 60. Til og med Sean Connery hadde sneket seg inn, og han er eldre enn morfar. Det var da jeg bestemte meg, alvorstungt og fokusert: Skal det endelig være menn på dette kjøleskapet, så skal det være noen som jeg syns er verd å titte på.

Sånn. Der er katta ute av sekken: Jeg samler filmstjernebilder til kjøleskapet. Jeg er grunn. Jeg oppfører meg pinlig fjortisaktig. Jeg kommer ikke på noen god unnskyldning. Det aller pinligste er at Henrik stort sett greide å gjette alle jeg hadde hengt opp. Hvilket betyr at han antakelig har knepet meg i å beundre et og annet filmfjes tidligere også...

Det føles overhodet ikke bra å skulle sende dette ut på nettet, men jeg gjør det som en selvransakelsesøvelse.

Til slutt, etter å ha kastet dritt på meg selv i et utilgivelig langt innlegg, vil jeg avslutte med å henge ut noen andre. Vi skal tilbake til bursdagen til Rachel. I etterdønningene av en heftig diskusjon om hvilke kjendiser som var verdig en kjøleskapsplass, kom det fram urovekkende opplysninger blant gutta: Henrik og Ole Jakob hadde en skremmende engasjert samtale om bilder av Spice Girls og Britney i rød skinndress. Ole Johan tok allikevel kaka: Han ville gjerne ha Britney live. På kjøleskapet.

Muslimene kommer!

2007-02-18T10:35:00.000-08:00

I formiddag var jeg og sang på et bedehus, og det var egentlig veldig hyggelig. Allikevel: litt konstruktiv kritikk kan aldri skade.

Bilde til høyre: Farlig kulturkriminell.

Da jeg skulle presentere sang 3 (Come and see), kom jeg dessverre i skade for å si: "Jeg har et veldig avslappet forhold til engelsk, og et litt mer anstrengt forhold til nynorsk. Hvis det er noen som har det omvendt, så står denne sangen i Rop Det Ut, som Kom og sjå". Etter møtet fikk jeg en tung hånd på skulderen, og et par bebrillede, alvorlige øyne 20 cm fra ansiktet.

Jeg ble ettertrykkelig advart mot å bruke for mye engelsk. Det vil nemlig føre til at den norske kulturen, som de gamle har slitt for, snart er helt borte. Det er da det skjer: Muslimene kommer til å ta over hele samfunnet. Kunne jeg ikke heller bruke de gode gamle sangboksangene?

Jeg prøvde å nikke og si meg høflig enig der det var mulig uten å lyve for mye. Jeg har jo ærlig talt ikke noe ønske om burkapåbud i Misjonssalen, men på den annen side: jeg sang jo ikke på urdu? Hm. Sang 1 og 4 var dessuten Det er vel med min sjel, og Se solens skjønne lys og prakt. Føler derfor ikke at kritikken var helt på sin plass, men greit: Jeg er forsåvidt for ytringsfrihet. Inni meg koste jeg meg med det ironiske han ikke visste: Dama han satte på plass settere faktisk en del av sin ære i å være "Sangboksangenes høye beskytter om ikke nr 1, så i hvertfall ca 42"

En anelse negativitet.

2007-02-17T05:38:00.000-08:00

Det slår meg at de fleste blogger har et overveiende positivt preg. Jeg får servert andres humoristiske skråblikk på livets opp- og nedturer, og joda, jeg liker det. Men det er vel også det som ofte er meningen: Kom og se hvor morsom og positiv jeg er! Lik meg! Jeg sier ikke at dette er dårlige motiv for å skrive blogg. Jeg kan til og med innrømme at jeg mer eller mindre bevisst har vært innom båsen selv. Men for å skape litt balanse i bloggens verden, skal dette innlegget vies negativiteten.

Før jeg skriver mer, må jeg understreke: Jeg trives utrolig bra som nyinnflyttet i dette kollektivet. Bra folk, kult rom, nice have, kort til banen osv. Det er allikevel ikke til å komme utenom at kollektivlivet bærer med seg en del elementer man ikke finner i aleneboerlivet. En del av disse elementene kan tidvis være til lettere irritasjon/besvær. Jeg sier ikke at begeret begynner å bli fullt etter bare to uker, men jeg ser at det absolutt har potensiale til å renne over med jevne mellomrom i framtida. Listen under er ment som en forbyggende frustrasjonsutblåsning, så jeg kanskje kan holde meg høflig lenger:

TING JEG KAN UNNVÆRE VED KOLLEKTIVLIVET:

1. Grønne oliven i kjøleskapet

2. Skittentøy i fellesarealene

3. Fulle, fremmede menn på sofaen i stua

4. At det lukter grønne oliven av alt i kjøleskapet

5. Sokker av ukjent opprinnelse i skurefilla

6. Et ubestemmelig grått, seigt belegg på alle lister, rør og hyller

7. At det smaker grønne oliven av melka

8. Harrison Ford på kjøleskapet (kommer muligens tilbake til dette i en senere blogg)

9. Skap fulle av ting ingen vet hvem eier

10. Naturlig aircondition (Dette kommer kanskje på en mer positiv liste til sommeren)

11. Plakater av nakne menn og lettkledde stuepiker (Jeg gikk faktisk til aksjon og fjernet denne. Seriøst: hun hadde støvkosten i rumpa hans...)

12: At det er mulig å se hva andre har hatt til middag, enten i utslagsvasken eller rundt kokeplatene.

13: Skittentøy på badegulvet.

14: Skittentøy i dusjkabinettet.

15: Bruce Willis på kjøleskapet

16: Sean Connery på kjøleskapet.

17: Dagens 5. skikringsskift.

Kommer ikke på mer i farten, men kjenner at jeg har lyst til å lage fler lister. Tema tas i mot med takk :)

Litt om meg selv og døde katter

2007-02-15T09:14:00.000-08:00

Siden jeg, som fersk blogger, er litt gira på dette, vil jeg si: Hallo! Her er jeg igjen. Tenkte jeg skulle ta en runde med de obligatoriske tingene; en liten oppsummering av mitt liv pr 15.02.07:
Altså: Jeg bor for tiden i et gammelt hus på Borgen i Oslo. Her bor det 5 andre, som jeg ikke kjente for to uker siden, men som nå er en helt naturlig del av livet mitt. Sånt er gøy.
Det bodde en katt her også (Raptus-pus), men den døde den dagen jeg flytta inn. For de som skulle lure vil jeg understreke: Jeg hadde ikke noe med det å gjøre! Javel, så forgiftet jeg Neger-Vegard (svart slørhale, superlim på innsiden av bollen) og sultet ihjel Sherlock (Karoline SA at kampfisker klarer seg 2 uker uten mat!), men det er ikke et mønster i livet mitt. Bortsett fra
insidensen med padder og gressklipper i 2002, lover jeg på tro og ære at jeg ikke med viten og vilje og tilfredsstillelse har tatt livet av noe. Bortsett fra trosten i høst. OK. Innser at dette ikke var en spesielt overbevisende forsvarstale, så jeg fortsetter med fakta om livet:
Jeg jobber (siden i dag) som turnusfysioterapeut på Sunnaas, tror det blir nydelig. Ellers er Jesus, Misjonssalen og Mor og Far i Enebakk livets eneste faste holdepunkter, og det er jeg godt fornøyd med.

Velkommen!

2007-02-14T14:34:00.000-08:00

Jeg sier det med en gang: Dette blir helt sikkert en ytterst uproff blogg, for jeg kan nemlig ikke sånne data-ting. Men blogg er jo gøy. Og å skrive er gøy.

Hvis du som leser er ute etter å finne meningen med livet, er det ikke sikkert dette er stedet, for jeg har ingen planer om å ha noe mål for denne bloggen. Men på den annen side: hvorfor ikke; kanskje jeg glimter til i et inspirert øyeblikk.

Tittelen "Snilesida" vil forhåpentligvis ikke reflektere hvor hyppig den blir oppdatert, men mer en holdning til livet. Ære være treghet. Jeg har god tid. Vil i hvertfall ha det. Se der: nå ble jeg allerede seriøs. Begynner å strø om meg med livsvisdom selv om det ikke var meningen.

Nå skal jeg være fornuftig, og legge meg. Skal nemlig begynne i ny jobb på sunnaas i morra, og det kan jo være en ide å være litt opplagt. Jeg har en lei tendens til å slutte midt i både setninger og tankerekker når jeg er trøtt. Ser ikke for meg at det er tingen for førsteinntrykket. Så nattings:)